mandag 24. desember 2012

NY BOK - NY BLOGG

Tidlig i februar kommer min tredje bok, "Feil fortelling fortalt", ut på Hermon forlag. I den forbindelse vil mine (om enn sporadiske) innlegg publiseres på feilfortellingfortalt.blogspot.com. Kjøp boka og delta i dialogen!

fredag 30. mars 2012

HILSEN FRA FJELLET


Jesus har fått en knallstart på karrieren, og hele byer og landområder følger ham på turné rundt Genesaretsjøen. Snart blir det imidlertid tydelig at tømmermannssønnen fra Nasaret har glemt å inkludere en PR-rådgiver i hoffet av medarbeidere som følger ham. Jesus drar nemlig til fjells da han bør dra på kjendisfester, setter seg ned da populariteten er på vei opp. Den mislykkede mediestrategien blir forsterket av budskapet han framfører da han endelig får satt seg til rette i solhellingen ovenfor Kapernaum.

Bergprekenen
Så radikale er Jesu ord at en tysk teolog mente at kirkehistorien best kunne beskrives som historien om dem som har holdt Bergprekenen på avstand. Vakker som få, men farlig som fy. Nå som da farer den i blikket på de verdiene vi har arvet av samfunnet rundt oss. For hvem vil vel egentlig sørge og tørste, elske sine fiender og be for dem som forbanner en?

En ting er at Jesus framfører sin utopi der på fjellet. En ganske annen ting er at han synes å tenke at det er de som lever etter disse reglene som skal forandre verden: ”Dere er jordens salt! Dere er verdens lys!” (Matt 5:13-14). Hvordan kan folk som blir forvirret om du slår dem på begge kinnene samtidig, forandre noe som helst? Hvordan kan de ydmyke og fattige føde fram en ny verden når den nåværende styres av dem som har makt og midler?

Erfarne fjellfolk
Her kommer påskebudskapet oss til hjelp: Gud vinner verden ved å gi seg selv. Der ondskapen tar opp sverdet for å tvinge i kne, tar Jesus opp håndkledet for å tjene sine etterfølgere. Der mobben krever å få hans liv, er Jesus villig til å gi sitt liv. Der spotterne ber om et tegn, ber Jesus for deres tilgivelse. Gud vinner verden gjennom kostbar kjærlighet. Bergprekenen er et etisk manifest for dem som har tenkt å gå samme vei. Spørsmålet er ikke om det virker, men om det ligner på Gud. ”Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige” (Matt 5:45).

Lytt til erfarne fjellfolk, står det i Fjellvettreglene. Kanskje vi burde bli med Jesus til fjells denne påsken. Hvis vi tør, da.

mandag 12. mars 2012

FRA LEIRBÅLET TIL LEDERBORDET - OM HISTORIEFORTELLING I LEDERSKAP


”Det var en gang.” Ordene fra barndommens fortellingsunivers er på ingen måte snipp, snapp, snute og så var eventyret var ute. De er in.

Mens lederskapsguruer opp gjennom 1900-tallet lovpriste stoppeklokker, effektivitetskrav og hierarkiske modeller, er historiefortelling blant samtidens moteord. Det skulle bare mangle. Mennesket er en uhelbredelig forteller. Det som til alle tider og i alle kulturer har skjedd rundt leirbålet eller matbordet, er nå i ferd med å få sin rettmessige plass også ved lederbordet.

Navigerer etter narrativer
Det er ikke Rødhette, Storeulv eller de tre små grisene som er på vei inn i styrerom og endringsprosesser. Det er heller erkjennelsen av at historiefortelling er et språk folk forstår, men som ledere ikke alltid har lært seg å prate. De som forsøker å lede utelukkende gjennom rasjonell argumentasjon eller fornuftsbaserte kalkyler, kommer stadig mer til kort. Mennesker styrer ikke livene sine etter matematiske formler, men etter de antagelsene, verdiene og drømmene som til sammen danner fortellingen om hva livene deres er eller skal være.

Det er ikke noe hokus pokus i dette. Det er slik mennesker fungerer. Når Harvard-professor John Kotter, en av verdens ledende eksperter på endringsledelse, oppsummerer hvordan organisasjoner endres, skriver han: ”Folk forandrer seg mindre på bakgrunn av analyser som endrer tankegangen deres enn de gjør fordi de blir vist en sannhet som påvirker følelsene deres” (The Heart of Change, Boston, Harvard Business School Press, 2002). Vi mennesker er mer enn oppbevaringsbokser for informasjon. Vi søker mening.

Duell eller duett
Stephen Denning som selv satt i gang store endringer i Verdensbanken ved hjelp av historiefortelling, mener at tradisjonell kommunikasjon rundt ledelse og problemløsing er utilstrekkelig (The Secret Language of Leadership, San Francisco, Jossey-Bass, 2007). Den alminnelige rekkefølgen som appellerer til fornuften ved først å definere problemet, så analysere det og til slutt komme med et forslag til løsning, holder ikke mål.  Grunnen er at lederens logikk faller på steingrunn hvis den ikke stemmer overens med tilhørernes forutinntatte holdninger og meninger. Det blir duell framfor duett. Ifølge Denning er det en bedre strategi først å fange folks oppmerksomhet, så lokke fram et ønske om en annerledes framtid som så til slutt underbygges av rasjonell argumentasjon. I denne sekvensen spiller fortellinger en viktig rolle fordi de gjør det mulig for tilhøreren å gå inn i et alternativt univers som setter hans eller hennes situasjon i et nytt lys.

Mesterfortelleren
Når Gud åpenbarer seg for verden, gjør Han det ved å fortelle sin historie. Påbudet til Israel om at ”du skal ikke ha andre guder enn meg” grunngis ut fra fortellingen om at ”Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset” (5 Mos 7:6-7).
Når Jesus gjør sin entré i det første århundrets Palestina, forteller Han – i ord og gjerning – historien om Guds rike som er kommet nær for å gjøre alle ting nye. Når de første kristne samles i oldkirken, gjør de det først rundt den levende fortellingen om Jesus Kristus og hvordan Han forandrer menneskers liv. Evangeliet kommer ikke først og fremst i form av informasjon, men som en invitasjon. Rasjonalitet, argumentasjon og filosofi har sin plass i kristent liv og lederskap, men det begynner ikke der. Det begynner med fortellingen. ”Vi kan ikke bestemme oss for hva vi skal gjør før vi bestemmer oss for hvilken eller hvilke fortellinger vi ser oss selv leve i”, skriver Denning (2007:105). ”Ønsker vi å forandre måten folk handler på, må vi forandre disse fortellingene.”

Åpne fortellinger
Fortellinger treffer oss på et dypere nivå enn teori og abstraksjon. Da Jesus ble spurt om hvem som er vår neste, fortalte Han lignelsen om den barmhjertige samaritan. En dogmatisk utlegning i tre punkter ville neppe hatt samme gripende effekt. Likevel er det ofte de rasjonelle argumentene vi lener oss mot når vi skal kommunisere nye idèer og forslag. ”Og slik fortsetter vi med å lage PowerPoint-presentasjoner fulle av abstraksjoner og punktlister, akkurat som middelalderens leger snittet opp pasientenes blodårer for å fjerne overflødig blod, uten å innse at alt vi sier og gjør bare forverrer situasjonen” (Denning 2007:44).

Å benytte historiefortelling som lederverktøy dreier seg likevel ikke om å manipulere folk gjennom å gå snarveien til hjertet uten å passere fornuftens kritiske filtre. Snarere tvert imot. Fortellinger er åpne landskap som gir tilhøreren stor frihet til tolkning og innlevelse. De beste fortellingene i lederskap er ikke episke storverk, men enkle historier som fungerer som springbrett for egne fortellinger i tilhørerens tanke og fantasi. Jesu lignelser er eksempler på slike små fortellinger som gir oss mulighet til å huske, oppleve og forstå det vi ellers ikke ville grepet. Lignelsene representerer det Denning kaller indirekte narrativer. Her er ikke målet å fortelle gripende historier som flytter tilhøreren inn i fortellerens univers, men heller å initiere en ny fortelling om en lignende situasjon vedkommende står overfor. På den måten settes medarbeideren i stand til å tenke nytt og kreativt rundt egne utfordringer og erfaringer. Det er ikke snakk om å overføre mer informasjon, men om å legge til rette for at folk kan komme opp med egne idèer. Lederen sier mindre og tilhøreren hører mer.

Slike fortellinger forutsetter at historiefortelleren vet hvor folk er i livet. Skal ledere lykkes med å få tilhørerne til å oppdage en ny fortelling og ønske en annerledes framtid, må de først forstå den historien folk lever akkurat nå. Det skjer bare gjennom dialog og interaksjon. Fra å tale til mennesker, samtaler vi med dem. I denne prosessen endres også lederen, slik at avslutningen på hans eller hennes fortelling blir startskuddet for en ny.

Lede seg selv
Mens noen er naturlige historiefortellere, er dette en lederferdighet som må læres av andre. Det krever trening og bevisstgjøring. Det er ikke plass til noen ”Gjør det selv”-liste her. En slik sjekkliste ville uansett kommet til kort og sannsynligvis virket mot sin hensikt ved å skape et inntrykk av at historiefortelling først og fremst dreier seg om ti punkter og tretten steg til alt som er godt. Viktigere er det å ta på alvor at lederskap dreier seg om mer enn effektivitet og måloppnåelse. Historiefortelling er en av mange komponenter i transformasjonsledelse hvor fokus er satt på å utvikle medarbeidere, ikke bare få jobben gjort. Ved å fortelle historier, kan ledere tenne den gnisten i medarbeideres hjerter som gjør at de gir seg til noe som er større enn dem selv. Dette innebærer å sette folk fri til å ta ansvar i egne liv, for ledere kan ikke kontrollere hvilke fortellinger deres egne historier skaper i tilhørernes indre.

Fortellingen vi lever
Åndelige ledere står her i en dobbeltrolle. På den ene siden må de forstå Guds store fortelling og hjelpe folk til å leve livene sine i lys av den. På den andre siden må de innse at det finnes alternative fortellinger som drar folk i andre retninger. Det sies at vår egen tid er de store fortellingenes død. Historiene som i generasjoner har gitt folk, land og sivilisasjoner noe å tro og bygge på, forvitrer i et samfunn som sliter med å definere sitt eget sentrum – for hva tror vi egentlig på når vi tror på alt mulig? Og når de store fortellingene er feid på dør – kristentroen inkludert – sitter folk tilbake med sine egne små historier; brøker og biter av det som en gang hørte sammen. En rekke planeter går i bane rundt hver sin stjerne, men det mangler ett felles univers hvor ting henger sammen.

Mer enn tjue år etter at medieviteren Neil Postman hevdet at Amerika var den første kulturen i verdenshistorien som stod i fare for å le seg i hjel, ser vi hvordan underholdnings- og konsumentkulturen har lammende effekt på alle meningsfulle relasjoner. Familier mister limet som holder dem sammen når alle parter søker sin egen lykke. Helhjertede menighetsledere og -medlemmer sliter seg ut for å gjøre programmet klart for tilskuerne som kommer på søndag formiddag. Vi som lever og leder i denne kulturen, må oppøve evnen til å tenke kritisk rundt de fortellingene samtiden har dumpet i fanget på oss. Gjør vi ikke det, kan vi godt ende opp som en del av problemet framfor å tilby en løsning på det. Kristent lederskap dreier seg om å lede Guds folk etter Guds prinsipper inn i Guds planer. Gjør vi noe annet, kan folk heller lytte til Dr. Phil og Oprah Winfrey. Uten en helhetlig historie, blir elementene av bibelsk tankegods bare hyllefyll i et helt bibliotek som forteller andre historier. Vi kan nok tilby prinsipper for effektivitet og produktivitet på ett eller noen få av disse områdene som til sammen danner folks liv. Men uten en vev som knytter alt sammen i et meningsfullt hele, forblir alt løse tråder. Den bibelske fortellingen må være den veven.

Fortellingen vi inviterer – og inviteres – inn i, begynner ikke med oss. Vi hopper på et tog i fart, en historie som begynte før vi ble født og som fortsetter etter at vi har gått bort. Når alt kommer til alt, er det ikke en gang vår historie – det er Guds. Men Han skriver den med våre liv.

mandag 6. februar 2012

HJARTET PÅ RETTE STADEN


Ting er ikke alltid slik de ser ut. Det får menigheten i byen Laodikea erfare da Jesus gir dem en tilstandsrapport:  Du sier du er rik, men er i virkeligheten ynkelig og fattig (Åp 3:17). Forsamlingen er like lunken som vannet de romerske akveduktene har fraktet inn til byen. Kirken i Laodikea tar poenget i Herrens budskap; gudstjenesten deres får Gud til å vemmes. Det er ikke den menigheten du har lyst til å være med i.

Når Gud blir lei
Advarslene til Laodikea er ekko av profetenes budskap til gudsfolket i Det gamle testamentet. Når prester, folk og konger arrangerer gudsdyrkelsen på måter som underbygger status quo og tjener deres egne interesser, dukker profetene opp. En sauegjeter og fikenbonde får beskjed om at Gud er lei av folkets ofringer, lovsanger og seremonier. De religiøse tilstelningene mangler substans, for de fattige lider mens fiffen halvhjertet gjør sin gudstjeneste. Det er noe annet Gud søker: ”La rett velle fram som vann og rettferd lik bekker som alltid strømmer” (Amos 5:24). Gud er trøtt av folkets falskhet og fester (Jes 1:13-17), deres tilbedelse uten hjerte (Jes 29:13), deres gaver uten kjærlighet (Hos 6:4-6). ”Kan ikke noen bare lukke dørene til tempelet så jeg slipper alt dette”, sier Gud et annet sted (Mal 1:10). Det er ikke den menigheten du har lyst til å være med i heller.

Det Gud vil ha
Hvis Gud bare er ute etter det vi kan gjøre for ham, kan vi sette på en lovsangs-CD hver søndag, ordne avtalegiro for trekk hver måned og tenke at Gud er fornøyd så lenge lovsangen stiger opp og pengene tikker inn. Men så var det dette med hjertet da, det brysomme faktum at Gud kan få steinene til å synge og at sølvet og gullet er hans. For Herren kommer ekte skjønnhet innenfra: ”I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden” (Jes 57:15). I en tid som dyrker det ytre, trenger vi igjen å se på det som ikke er synlig. Gud er ikke bare opptatt av hva vi driver med, men hvorfor vi gjør det. Laodikea som var kjent for sin rikdom, tekstilproduksjon og øyesalve, får i råd av Gud å kjøpe gull, hvite klær og salve til øynene.  Omgivelsene kunne ikke gi dem det de virkelig trengte, men tilslørte tvert imot at menigheten var åndelig bankerott. Ting er ikke alltid slik de ser ut.

Så høres det skritt ved porten. Hun som er fattig og svak får besøk av ham som har makt til å dømme.  Men han er i annet ærend i kveld. Det banker på døren, og en kjent stemme innbyr til måltid, fellesskap, legedom og gjenopprettelse. Det er den menigheten du har lyst til å være med i.

mandag 3. oktober 2011

ALLTID EN GUD


Den unge og nokså motvillige predikanten får ingen myk start på forkynnergjerningen. Plaget av mindreverd sendes han til Jerusalem med verbal dynamitt som kan ende karrieren før den egentlig har begynt. Gud har alvorlige ting å si til sitt folk, og Jeremia får jobben med å bringe budskapet til den troløse byen: “For to onde ting har mitt folk gjort: De har gått bort fra meg, kilden med levende vann, og de har hogd seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann” (Jer 2:13).

Alltid tilbedelse
Jeremias oppgjør med avgudsdyrkelse kan synes håpløst utdatert for oss moderne nordboere som for lengst har kvittet oss med avguder og gudebilder. Eller kanskje ikke. Fordi det alltid fins en tørst, fins det alltid en brønn. Fordi det alltid fins en lengsel etter mening med livet, etter noe som er større enn oss selv, fins det alltid en gud. Bevegelsen bort fra Gud er derfor alltid en bevegelse til noe annet. ”Når folk slutter å tro på Gud, tror de ikke på ingenting. De tror på alt mulig”, bemerket den engelske forfatteren G. K. Chesterton. Fordi det alltid er noe vi dyrker, fortaper oss i eller vender oss til, fins det alltid tilbedelse. Det fins alltid en gud.

Skapt i vårt bilde
Så er kanskje ikke profetens budskap så irrelevant likevel. 2.600 år har ikke endret menneskenaturen noe særlig. Hvis ikke Gud passer med det vi trenger, feter vi ham opp eller slanker ham ned til han er skapt i vårt bilde, redusert til en talisman som sikrer egen lykke. Det har skjedd før, det vil skje igjen og det fører alltid til problemer. Det er en åndelig lov som sier at du blir som den eller det du tilber. Fordi folket i Jerusalem holder seg til guder som ikke duger, blir de selv udugelige (Jer 2:5). De som tilber tomme avguder, blir selv tomme. Den som tilber penger, bedømmer etter hvert seg selv og andre etter økonomiske kriterier. Den som tilber makt, ser med tiden mennesker utelukkende som støttespillere eller motstandere, overordnede eller underordnede. Vår egen og andre menneskers humanitet ofres på alteret til den gud som gir meg det jeg vil ha. Det fins alltid en brønn fordi det alltid fins en tørst.

Hvis avgudsdyrkelse er problemet, er Gudsdyrkelse løsningen. Ursynden var å tilbe det som ikke er Gud som om det var Gud – ”de byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte istedenfor  Skaperen” (Rom 1:25). Vann fra urene kilder fører til urene liv. Det vi gjør preges av hvem vi tilber. Vil du forandre livet ditt, må du forandre guden din. Når livet senteres rundt Jesus, skjer endringen innenfra – vi forandres når vi ser Herrens herlighet (2 Kor 3:18).


Komme hjem
Skillet mellom godt og ondt går ikke mellom oss her inne og dem der ute. Det går tvers igjennom hver og en av oss. Vi må stadig velge hvilke gud vi vil tjene og av hvilke brønn vi vil drikke. Å tilbe Gud er å komme hjem fordi det er i hans bilde vi er skapt. Når hjertene våre vendes til ham, blir vi fullt ut menneskelige. Det fins alltid en brønn fordi det alltid fins en tørst. Målet for den kristne vandringen er å kunne si med salmisten: ”Alle mine kilder er i deg” (Salme 87:7).


søndag 7. august 2011

HVILKE FORTELLING


”Det var den beste av alle tider, men også den verste, det var visdommens tidsalder, men også dårskapens, det var troens og vantroens, det var håpets vår og fortvilelsens vinter”, skrev Charles Dickens for mer enn 150 år siden. Sjelden har vel ordene passet bedre på vår hjemmelige virkelighet enn nå. Sommertrøtte nordmenn bråvåknet en fredag i fellesferien, og så ubegripelig ondskap manifestere seg i et forsøk på å forstumme mangfold, meningsfrihet og demokrati. I etterkant har vi sett et helt folk reise seg unisont mot hat og fordommer. Norge bestod prøven da tragedien rammet. Vi ville ikke la hatet fylle oss og hevnen diktere våre handlinger. Anders Behring Breiviks forskrudde tanker om en ny samfunnsorden ble overvunnet av blomster, samhold og gater fylt av kjærlighet.

Forme framtiden
På en uhyggelig måte minner likevel Breiviks udåd oss om at historien ikke er en forhåndsbestemt elv som uvilkårlig renner oss i møte, men at dens retning kan endres og formes. Vi skriver alle på den fortellingen som heter Framtiden. Spørsmålet er hva vi skriver. Som kristne er vi kalt til å forme morgendagen i lys av ham som ga sitt liv for verden og som en gang vil skape en ny himmel og en ny jord. Vi skal fortelle en kjærlighetsfortelling  i ord og handling, omfavne og omforme livet i tråd med hans vilje som ga oss alt. Gjør vi ikke det, er også det en erklæring. Ved å legge ned pennen, gir vi andre mer spalteplass til å forme sine framtidsbilder.

Det handler ikke nødvendigvis om å gjøre store ting, men om å gjøre små ting i en stor fortelling. Det dreier seg om en liten gutt med en liten niste i møte med store behov. Gutten gir det lille han har, og fem fisker og to brød blir mat til fem tusen i Mesterens hender. Det er en navnløs kvinne som heller kostbar salve over Jesu hode en gang han spiser hos Simon den spedalske. Det hele synes malplassert og meningsløst, og disiplene mumler om sløseri og gale prioriteringer. Men Jesus ser det annerledes, og forutsier at kvinnens salving skal bli kjent over hele jorden. En liten gutt og en ukjent kvinne. Ingen bravur, men eksempler på at vi alle kan forandre verden en velgjerning om gangen. De gjorde ingen store ting, men de gjorde små ting med stor kjærlighet.

Siste ord er sagt
Det bibelske løftet om en ny himmel og en ny jord skal ikke passivisere, men tvert imot oppildne oss til å forme vår verden i lys av hva Gud har gjort og vil gjøre. Albert Einstein bemerket en gang at verden er et farlig sted; ikke på grunn av de som gjør ondskap, men på grunn av de som ser på uten å gjøre noe som helst. Apatien er vår verste fiende.

I tiden framover vil mye bli sagt om 22. juli. Andre ting vil forbli usagt, fordi det fins sorg og smerte som ikke kan rommes i ord. Når det gjelder framtiden, er imidlertid siste ord sagt. Kjærligheten vil seire. Mørke og ondskap skal aldri sitte igjen med siste stikk. Når det gjelder oss, er det om å gjøre å leve hver dag i lys av det løftet. For framtiden tilhører oss.  

fredag 10. juni 2011

DET ER IKKE STYGT Å PEKE


Vi burde selvfølgelig ha skjønt det for lenge siden. (5x10x17)2 er det samme som (soning x fullførelse x himmelen)2. Pluss på 51 (antall dager fra Jesu dødsdag 1. april til 21.mai) og Voila! Tallet er 722.500 og dommedag er over oss. Eller er det kanskje i oktober?

Det er mulig jeg er fordomsfull, men jeg nærer en viss skepsis mot folk som hevder å vite mer om Herrens gjenkomst enn Herren selv.  Derfor lever jeg godt med at Harold Camping for andre gang måtte se solen gå ned 21. mai uten at enden rammet oss alle. Det er neppe verdens undergang. Det som derimot er et problem, er at den slags varsler gir budskapet om Herrens komme et latterlig skjær. Den som ønsker å gå ned fra prekestolen med æren i behold, finner andre temaer å tale over. Resultatet er at budskapet om Jesu gjenkomst forstummer eller overlates til ekstremistene som uten en skygge av tvil sekunderer Herren inn på siste langside før bortrykkelsen.

Til himmelen – og tilbake
Som disiplene for to tusen år siden, vendte jeg i år blikket mot himmelen på Kristi himmelfartsdag. De for å speide etter den bortrykkede Jesus, jeg for å få farge på vinterblek hud. Men englenes budskap gjelder også oss: ”Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen” (Apg 1:11). Like før han forsvant, hadde Jesus lært dem en lekse om å holde rett fokus. For mens disiplene ville ha detaljene rundt hva som ventet (1:6-7), var Jesus opptatt av å sende dem ut i verden fylt av Åndens kraft (1:8). Endetid dreier seg ikke om tallmagi, EU-utvidelser, strekkoder eller andre teologiske kuriositeter. Det dreier seg om å peke – tilbake på Jesu død og oppstandelse og fram mot hans framtidige komme. Nåtiden skal leves i lys av disse to begivenhetene. 

Framtiden nå
Da den anerkjente pinseteologen Gordon Fee ble spurt om hva han ville gjort hvis han igjen ble pastor, var svaret: ”Uansett hvor lang tid det ville tatt, ville jeg satt meg én ting fore – å hjelpe en lokal forsamling av troende til igjen å gripe det den nytestamentlige menighetens forståelse av seg selv som et eskatologisk [dvs. tilhører endetiden] fellesskap”. For de første kristne var forsikringen om at Jesus ville komme igjen en motivasjon til handling i nåtiden. Grepet av noe de ikke kunne se, så de etter muligheter til å gjøre budskapet til noe verden kunne gripe.

Det kristne håpet er godt nytt til en kultur som krampaktig forsøker å holde på øyeblikket. Framtiden setter nåtiden under press slik at vi ikke blir ensidig opptatt av hus og hytte, her og nå. Håpet forsikrer om at smerte, død og urettferdighet aldri skal få det siste ordet – om at han som fòr opp til himmelen også skal komme tilbake for å dømme levende og døde.

Budskapet om Jesu gjenkomst må ikke bli familiehemmeligheten alle kjenner til, men ikke tør snakke om. Kirken er folket som er stemplet av framtiden. Vi har hørt rykter om en ny verden og søker å leve våre liv i lys av det som skal komme. Vi som har lest slutten av boka, må gjennom liv og forkynnelse peke på det som en gang skal bli. For det er ikke stygt å peke.