Gudsbilder eller speilbilder?

Den finske presidenten som skulle ta imot sin amerikanske kollega sleit med engelsken. Han hadde likevel øvd/ inn to fraser som skulle gi den amerikanske presidenten en varm velkomst på finsk jord: Welcome to Finland, Mr. President og How are you? I all viraken som oppstod da Air Force One landet på Helsiniki Airport, glemte han imidlertid det siste spørsmålet. Det var først i limousinen på vei inn mot Helsinki han kom på det, lente seg over mot verdens mektigste mann og spurte Who are you?


Tre bokstaver i feil rekkefølge kan bety en hel verden i forskjell for menigheten også. Hvem er du? er et spørsmål som kan revolusjonere liv og lære når det stilles til Gud. Ikke det at vi ikke vet noe om Ham. Men det vi vet, kan stå i veien for det vi bør lære.

Vi tror vi ser Gud, men stirrer oss ofte blinde på oss selv. Gud skapte mennesket i sitt bilde og mennesket har vært flinke til å gjengjelde den tjenesten, kommenterte forfatteren George Bernhard Shaw. Menigheten som skulle formes av Gud har også formet Gud. Vingeklippet Ham, gjort Ham kjent og kjær, husvarm og harmløs. ”Hvem er du, Herre?” er derfor spørsmålet for morgendagens menighet. Kirkens framtid ligger ikke spektakulære show eller mer markedsføring. Kirkens framtid ligger ikke primært i å gjøre noe nytt, men å se på nytt.

Våre gudsbilder har en dobbel effekt. Først påvirker de hvordan vi tenker og forholder oss til Gud. Dernest former de andres oppfatning av Gud fordi vi handler i Hans navn. Vi vitner ved vår blotte eksistens. Spørsmålet er hva og hvem vi vitner om. ”For slik som han er, slik er også vi i denne verden”, skriver Johannes (1 Joh 4:17). Derfor er vår viktigste oppgave å kjenne Ham.

”Hvem sier dere at jeg er?” er spørsmålet Jesus stiller sine disipler til alle tider. Det er mange andre spørsmål som runger høyere blant kristenfolket i dag. Hva skal vi gjøre, hva skal vi mene, hva skal vi stemme. Dette er ikke uvesentligheter, men de er underordnet spørsmålet om hvem vi sier Han er. For det er bare den kirken som er fundamentert på bekjennelsen ”Du er Messias, den levende Guds sønn”, Jesus vil bygge (Matt 16:17-18). Og det er bare i lyset av Hans eksempel vi kan finne veien framover som individer og felleskap. Nå som da vil menigheten være svaret på hvem vi sier Han er.

Immunforsvar

I disse svineinfluensatider: Kan det være noe galt med immunforsvaret i Kristi kropp? At det angriper synderen i stedet for synden?

Dugnad i nord

Jeg holdt et innlegg for flere titalls menighetsledere som var samlet til "Dugnad i nord" i Tromsø i helga. Med kone fra nord og store deler av hennes familie nord for polarsirkelen, er jeg en søring med en viss tilhørighet til denne flotte landsdelen. Fantastisk flotte folk - heier på dere!

Vett og watt

Det har lenge vært god latin i frikirkelige kretser å snakke om at vi forandrer formen, men ikke innholdet. Jeg må innrømme at det høres vel og bra ut: Det er det samme evangeliet som forkynnes, enten det skjer fra en perfekt lyssatt scene i en amerikansk megakirke eller fra et oljefat i et dårlig opplyst skur i Rios slum.

Eller er det det?

Mediet er budskapet

La meg si det med en gang: Jeg er ingen sverddrager for uttrykksmessig askese. Pumpeorgel, røyksignaler eller steintavler er ikke veien å gå. Jeg har ikke noe imot verken lysrigger, røykshow eller amerikanske megakirker. Det er naiviteten rundt form og formidling jeg vil til livs. For det er ikke sant at vi bare forandrer formen, men ikke innholdet. De to henger tettere sammen enn vi er vant til å tenke. Vi forandrer noe av innholdet når vi forandrer formen.

Medieteoretikeren Marshall McLuhan skrev seg selv inn i mediehistorien da han på 1960-tallet introduserte uttrykket the medium is the message. Poenget for McLuhan var at det mediet et budskap ble formidlet gjennom, påvirket hvordan budskapet ble forstått. Vi lar McLuhan hvile i fred, men tar med oss et viktig poeng: Ingen kommunikasjon skjer i vakuum.

Alt snakker

Sammenhengen noe sies i gir nøkkelen til hvordan det skal forstås. Hvis vi virkelig mener at vi bare forandrer formen og ikke innholdet, er det fordi vi har redusert evangeliet til noe utelukkende verbalt. Men evangeliet er mer enn ord; det er ord som tar bolig i kjøtt og blod. Og fordi Ordet tar bolig i blant oss, taler det med mer enn ord. Evangeliet hadde ikke vært det samme om Jesus ble født på et slott, levde som en greve og døde som en helt. Han kunne sagt det samme, men ingen ville hørt det samme. ”Salige er de fattige i ånden” ville vært en billig vits om ordene forkyntes fra pengebingen. ”Tjeneren er ikke større enn sin herre” ville vært en meningsløs uttalelse om Jesus tok opp sverdet istedenfor håndkledet.

Sannheten er at alt snakker: En hierarkisk og topptung menighetsledelse overdøver fyndordene om tjenende lederskap. Trange benkerader på lang, lang rekke flirer hånlig mot pastoren som preker skjorta svett om at alle har en gave de kan delta med i formiddagsmøtet. Velregisserte gudstjenester gir lite rom for spontanitet; hellighetskoder opphengt i hårfrisyrer og strengemusikk framprovoserer klaustrofobi hos kreative fritenkere.

Vi må søke samsvar mellom det vi sier og måten vi sier det på. Et troverdig budskap forutsetter en troverdig budbringer. Derfor må vi aldri slutte å spørre oss selv om hva vi formidler gjennom formen vi gir forkynnelsen og gudstjenestene våre.

Skatten i leirkrukker

Når Paulus skriver om sin forkynnelse til de kristne i Korint, legger han vekt på at det er evangeliet – og ikke formen eller forkynneren - som er gullet: ”Vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv” (2 Kor 4:7). Det betyr ikke at formen er uvesentlig; vi ser andre steder i Det nye testamentet at Paulus er veldig opptatt av å forkynne de gode nyhetene på en slik måte at folk forstår hva han prater om. La oss følge i hans fotspor og bruke vett og watt, kløkt og kreativitet for å gjøre verdens viktigste budskap sett, hørt og forstått. Men la det være gaven som skinner – ikke innpakningspapiret.

Prøver igjen...

Dette er andre gang. For et par år siden prøvde jeg meg som blogger. Det gikk opp som en løve og ned som en fell. Har ikke de store forventningene til oppdateringsfrekvens denne gangen heller, og går derfor ikke høyt ut med kunngjøringer om ny blogg. Savner likevel et forum for å diskutere tanker rundt temaer jeg løftet fram i boka "Gud i kirkeasyl" - så får vi se hvor det bærer...