Misjonal kirke: Leppestift på grisen?

- Det er vel som å smøre leppestift på grisen.

Kommentaren kommer fra en pastor jeg kjenner når jeg spør hva han tenker om den misjonale kirke. Og jeg skjønner hvor han har det fra. ”Misjonal kirke” har blitt et av de religiøse moteordene som du stadig dukker opp i samtaler om å være kirke i vår tid.  Uttallige bøker, artikler, seminarer og blogger har ”misjonal” som for- eller etternavn, og i alt støvet som virvles opp er det vanskelig å se hva som egentlig er nytt og nyttig. Ed Stetzer hevder at ordet ”misjonal” kan forstås som en teologisk Rorschachtest; det sier mer om personen som bruker det enn om selve termen. (Stetzer skriver meget bra om emnet - sjekk bloggen hans her). Hva noen på forhånd mener om kirken og dens oppdrag, vil farge forståelsen av hva de egentlig vil si å være misjonal. I et sånt perspektiv er "misjonal kirke" bare et trendy ord for evangelisering eller hva vi nå kaller det å nå ut til nye.

Men det er også mye mer. Sentralt i begrepet ligger det en erkjennelse av at misjon ikke først og fremst er noe kirken gjør, men noe den er. Mer enn å sende misjonærer til land langt borte, er kirken sendt som misjonær fra Gud til verden. Noen har sagt at det er ikke kirkens Gud som har en misjon i verden, men misjonens Gud som har en kirke i verden. Det er et hav av forskjell mellom de to. 

Det er mye snakk om å bygge kirke om dagen. Det heier jeg på. Men det er to ting vi ikke må glemme: Det ene er at det er Gud som bygger kirken; vi blir bygd "opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus" (1 Peter 2:5). Det andre er at det er Guds rike som er den sentrale ideen i Jesu forkynnelse, ikke kirken. Det betyr ikke at kirke er uviktig, men at kirken skylder sin eksistens til gudsrike og ikke omvendt. Når vi i for stor grad fokuserer på vårt eget menighetsarbeid, blir vi lett navlebeskuende og sneversynte. Det dreier seg om hvor mange vi kan få inn i forsamlingen mer enn hvordan vi kan tjene Gud i verden. Look for the church and the mission vil easily get lost. Look for the mission and the church will be found. Misjonal kirke dreier seg om at kirken finner tilbake til sin identitet som sendt av Gud til verden og ser alt den gjør i det lyset. Og det er langt mer enn å smøre leppestift på grisen.

BESSERWISSERENS TILBAKEKOMST

- En te og en cookie, takk.
Jeg strekker fram en åpen hånd med to tjuekroninger til fargekartet bak disken. Hun tar pengene, smiler og forsvinner innover på kjøkkenet. I et forsøk på å slå i hjel en time før middag, har vi droppet inn på noe vi ikke helt vet hva er. Vi ble tipset av en plakat klistret på en butikkdør lenger oppe i byen. Filosofisk kafé klokka 15:00. Det er ikke en kjeft som vet hvor lokalet ligger, og vi havner på feil kafé. Innehaveren taper et par kunder, men viser storsinn nok til å peke oss videre ned en glatt trapp og to ganger til høyre.

Dama på kjøkkenet smiler fortsatt, men jeg ser ikke noe til teen min. Jeg er på bortebane og lurer på hvilke koder jeg ikke har knekt. Det hele minner om boksirkel i akp-ml på 70-tallet – uten at jeg noen gang var på med noe sånt. Det er et lite rom med flere folk enn brannvesenet ville likt. Noen-og-tretti personer og to hunder. Veggene er tapetsert med bokhyller, og litteraturen er til salgs sammen med vafler og rødvin som tappes fra pappkartonger nederst i hjørnet ved døra.

Når kommer den teen? Skal jeg lage den selv, skal jeg sette meg på plass, skal jeg si noe mer om hva slags te jeg vil ha? Jeg ender opp med å ikke gjøre noe som helst, og blir stående midt foran disken med et fårete glis. På en eller annen måte er det tilstrekkelig, for nå stikker en av damene på kjøkkenet neven ned i en diger pose Ceylon-te, kaster tørkede blader opp i en porselenskanne fylt med kokende vann og rekker det hele mot meg.
– Vær så god, smiler hun.
Den ene bikkja rusler rundt på kjøkkenet. Jeg rusler tilbake til kona som sitter og smiler bakerst i lokalet. Hun tar en bit av kjeksen og smaker på teen. – Den er god, sier hun. Jeg synes den er besk, men det sier vel mer om meg enn om teen.

Da står han fram. Selve inkarnasjonen av en sosialistisk agitator, som tatt ut av Dag Solstads fortellingsunivers. Han heter ikke Pedersen, men han er gymnaslærer. Og han er bekymret. Veldig bekymret. Over at likestillingskampen er på retur. Om at markedskreftene får herje fritt med tenåringene han underviser på skolen, spesielt jentene. Om at media forteller ungdommen hvordan de skal se ut og hva se skal mene, spesielt jentene. Ikke minst er han bekymret over at det synes som om disse unge kvinnene er tilfreds med tingenes tilstand, at de ikke ser hvordan de utnyttes av mannfolks kyniske spill.

Den retoriske mitraljøsen går varm og stopper opp en velsignet stund, Med polemikken på vent gis det rom for refleksjon.
– Så har jeg skrevet noe i parentes her.
Gymnaslæreren drar på det og er litt roligere nå. – For hvem er jeg for en slags besserwisser som kan si til disse jentene at det ikke er likestilling når de selv opplever at det er det?

Det viser seg å være den mye omtalte stillheten før stormen, for snart braker det løs igjen.
Besserwisserens tilbakekomst markeres ved at reservasjonen skyves til side og argumentene på nytt farer som prosjektiler rundt i det lille rommet. For han er bekymret: Det er ikke 8. mai-tog i år. Romøren hoppet før Sagen i den nye Holmenkollbakken. Mannfolk vil kynisk bruke biologiske funn som peker mot forskjeller mellom kjønnene til å drive kvinnene ut av styrerommene og tilbake på kjøkkenet.

Han taler til menigheten. De mange som har kommet sammen for å debattere og filosofere, mener mye om mange ting. De nikker. Jeg smiler. Ikke fordi jeg harselerer med kvinnekamp eller andres meninger. Kirken har en stygg historie mot seg i kampen for kvinners rettigheter, og en lang vei å gå for å gjøre handling av ordene om at kvinner og menn er ett i Kristus. Nei, jeg smiler fordi jeg opplever noe ekstremt eksotisk bare noen få mil hjemmefra. Det er en invitasjon til kulturanalyse og en påminnelse om at alle grupper utvikler koder og kommunikasjonsmønstre som ikke alltid er like enkle å forstå for dem som kommer utenfra. At det som er selvsagt og forståelig for dem som er kjent, kan være fremmed og uforståelig for dem som møter det for første gang. Det er nyttig lærdom for en som er flasket opp med kristne møter og gudstjenestebesøk. Vi kristne risikerer å gjøre gode nyheter for alle til samtaleemne for de få. Å bli bedrevitere som vet så inderlig godt hva folk trenger å forandre på uten at noen gidder å høre på oss av den grunn.

Eller kanskje nettopp av den grunn.