BESSERWISSERENS TILBAKEKOMST

- En te og en cookie, takk.
Jeg strekker fram en åpen hånd med to tjuekroninger til fargekartet bak disken. Hun tar pengene, smiler og forsvinner innover på kjøkkenet. I et forsøk på å slå i hjel en time før middag, har vi droppet inn på noe vi ikke helt vet hva er. Vi ble tipset av en plakat klistret på en butikkdør lenger oppe i byen. Filosofisk kafé klokka 15:00. Det er ikke en kjeft som vet hvor lokalet ligger, og vi havner på feil kafé. Innehaveren taper et par kunder, men viser storsinn nok til å peke oss videre ned en glatt trapp og to ganger til høyre.

Dama på kjøkkenet smiler fortsatt, men jeg ser ikke noe til teen min. Jeg er på bortebane og lurer på hvilke koder jeg ikke har knekt. Det hele minner om boksirkel i akp-ml på 70-tallet – uten at jeg noen gang var på med noe sånt. Det er et lite rom med flere folk enn brannvesenet ville likt. Noen-og-tretti personer og to hunder. Veggene er tapetsert med bokhyller, og litteraturen er til salgs sammen med vafler og rødvin som tappes fra pappkartonger nederst i hjørnet ved døra.

Når kommer den teen? Skal jeg lage den selv, skal jeg sette meg på plass, skal jeg si noe mer om hva slags te jeg vil ha? Jeg ender opp med å ikke gjøre noe som helst, og blir stående midt foran disken med et fårete glis. På en eller annen måte er det tilstrekkelig, for nå stikker en av damene på kjøkkenet neven ned i en diger pose Ceylon-te, kaster tørkede blader opp i en porselenskanne fylt med kokende vann og rekker det hele mot meg.
– Vær så god, smiler hun.
Den ene bikkja rusler rundt på kjøkkenet. Jeg rusler tilbake til kona som sitter og smiler bakerst i lokalet. Hun tar en bit av kjeksen og smaker på teen. – Den er god, sier hun. Jeg synes den er besk, men det sier vel mer om meg enn om teen.

Da står han fram. Selve inkarnasjonen av en sosialistisk agitator, som tatt ut av Dag Solstads fortellingsunivers. Han heter ikke Pedersen, men han er gymnaslærer. Og han er bekymret. Veldig bekymret. Over at likestillingskampen er på retur. Om at markedskreftene får herje fritt med tenåringene han underviser på skolen, spesielt jentene. Om at media forteller ungdommen hvordan de skal se ut og hva se skal mene, spesielt jentene. Ikke minst er han bekymret over at det synes som om disse unge kvinnene er tilfreds med tingenes tilstand, at de ikke ser hvordan de utnyttes av mannfolks kyniske spill.

Den retoriske mitraljøsen går varm og stopper opp en velsignet stund, Med polemikken på vent gis det rom for refleksjon.
– Så har jeg skrevet noe i parentes her.
Gymnaslæreren drar på det og er litt roligere nå. – For hvem er jeg for en slags besserwisser som kan si til disse jentene at det ikke er likestilling når de selv opplever at det er det?

Det viser seg å være den mye omtalte stillheten før stormen, for snart braker det løs igjen.
Besserwisserens tilbakekomst markeres ved at reservasjonen skyves til side og argumentene på nytt farer som prosjektiler rundt i det lille rommet. For han er bekymret: Det er ikke 8. mai-tog i år. Romøren hoppet før Sagen i den nye Holmenkollbakken. Mannfolk vil kynisk bruke biologiske funn som peker mot forskjeller mellom kjønnene til å drive kvinnene ut av styrerommene og tilbake på kjøkkenet.

Han taler til menigheten. De mange som har kommet sammen for å debattere og filosofere, mener mye om mange ting. De nikker. Jeg smiler. Ikke fordi jeg harselerer med kvinnekamp eller andres meninger. Kirken har en stygg historie mot seg i kampen for kvinners rettigheter, og en lang vei å gå for å gjøre handling av ordene om at kvinner og menn er ett i Kristus. Nei, jeg smiler fordi jeg opplever noe ekstremt eksotisk bare noen få mil hjemmefra. Det er en invitasjon til kulturanalyse og en påminnelse om at alle grupper utvikler koder og kommunikasjonsmønstre som ikke alltid er like enkle å forstå for dem som kommer utenfra. At det som er selvsagt og forståelig for dem som er kjent, kan være fremmed og uforståelig for dem som møter det for første gang. Det er nyttig lærdom for en som er flasket opp med kristne møter og gudstjenestebesøk. Vi kristne risikerer å gjøre gode nyheter for alle til samtaleemne for de få. Å bli bedrevitere som vet så inderlig godt hva folk trenger å forandre på uten at noen gidder å høre på oss av den grunn.

Eller kanskje nettopp av den grunn.