”Det var en gang.”
Ordene fra barndommens fortellingsunivers er på ingen måte snipp, snapp, snute
og så var eventyret var ute. De er in.
Mens lederskapsguruer opp gjennom 1900-tallet lovpriste
stoppeklokker, effektivitetskrav og hierarkiske modeller, er historiefortelling
blant samtidens moteord. Det skulle bare mangle. Mennesket er en uhelbredelig
forteller. Det som til alle tider og i alle kulturer har skjedd rundt leirbålet
eller matbordet, er nå i ferd med å få sin rettmessige plass også ved
lederbordet.
Navigerer etter
narrativer
Det er ikke Rødhette, Storeulv eller de tre små grisene som
er på vei inn i styrerom og endringsprosesser. Det er heller erkjennelsen av at
historiefortelling er et språk folk forstår, men som ledere ikke alltid har
lært seg å prate. De som forsøker å lede utelukkende gjennom rasjonell
argumentasjon eller fornuftsbaserte kalkyler, kommer stadig mer til kort.
Mennesker styrer ikke livene sine etter matematiske formler, men etter de
antagelsene, verdiene og drømmene som til sammen danner fortellingen om hva
livene deres er eller skal være.
Det er ikke noe hokus pokus i dette. Det er slik mennesker
fungerer. Når Harvard-professor John Kotter, en av verdens ledende eksperter på
endringsledelse, oppsummerer hvordan organisasjoner endres, skriver han: ”Folk
forandrer seg mindre på bakgrunn av analyser som endrer tankegangen
deres enn de gjør fordi de blir vist en sannhet som påvirker følelsene
deres” (The Heart of Change, Boston,
Harvard Business School Press, 2002). Vi mennesker er mer enn
oppbevaringsbokser for informasjon. Vi søker mening.
Duell eller duett
Stephen Denning som selv satt i gang store endringer i
Verdensbanken ved hjelp av historiefortelling, mener at tradisjonell
kommunikasjon rundt ledelse og problemløsing er utilstrekkelig (The Secret Language of Leadership, San
Francisco, Jossey-Bass, 2007). Den alminnelige rekkefølgen som appellerer til
fornuften ved først å definere problemet, så analysere det og til slutt komme
med et forslag til løsning, holder ikke mål.
Grunnen er at lederens logikk faller på steingrunn hvis den ikke stemmer
overens med tilhørernes forutinntatte holdninger og meninger. Det blir duell
framfor duett. Ifølge Denning er det en bedre strategi først å fange folks
oppmerksomhet, så lokke fram et ønske om en annerledes framtid som så til slutt
underbygges av rasjonell argumentasjon. I denne sekvensen spiller fortellinger
en viktig rolle fordi de gjør det mulig for tilhøreren å gå inn i et
alternativt univers som setter hans eller hennes situasjon i et nytt lys.
Mesterfortelleren
Når Gud åpenbarer seg for verden, gjør Han det ved å
fortelle sin historie. Påbudet til Israel om at ”du skal ikke ha andre guder
enn meg” grunngis ut fra fortellingen om at ”Jeg er Herren din Gud, som førte
deg ut av landet Egypt, av trellehuset” (5 Mos 7:6-7).
Når Jesus gjør sin entré i det første århundrets Palestina,
forteller Han – i ord og gjerning – historien om Guds rike som er kommet nær
for å gjøre alle ting nye. Når de første kristne samles i oldkirken, gjør de
det først rundt den levende fortellingen om Jesus Kristus og hvordan Han
forandrer menneskers liv. Evangeliet kommer ikke først og fremst i form av
informasjon, men som en invitasjon. Rasjonalitet, argumentasjon og filosofi har
sin plass i kristent liv og lederskap, men det begynner ikke der. Det begynner
med fortellingen. ”Vi kan ikke bestemme oss for hva vi skal gjør før vi
bestemmer oss for hvilken eller hvilke fortellinger vi ser oss selv leve i”,
skriver Denning (2007:105). ”Ønsker vi å forandre måten folk handler på, må vi
forandre disse fortellingene.”
Åpne fortellinger
Fortellinger treffer oss på et dypere nivå enn teori og
abstraksjon. Da Jesus ble spurt om hvem som er vår neste, fortalte Han
lignelsen om den barmhjertige samaritan. En dogmatisk utlegning i tre punkter
ville neppe hatt samme gripende effekt. Likevel er det ofte de rasjonelle
argumentene vi lener oss mot når vi skal kommunisere nye idèer og forslag. ”Og
slik fortsetter vi med å lage PowerPoint-presentasjoner fulle av abstraksjoner
og punktlister, akkurat som middelalderens leger snittet opp pasientenes
blodårer for å fjerne overflødig blod, uten å innse at alt vi sier og gjør bare
forverrer situasjonen” (Denning 2007:44).
Å benytte historiefortelling som lederverktøy dreier seg
likevel ikke om å manipulere folk gjennom å gå snarveien til hjertet uten å
passere fornuftens kritiske filtre. Snarere tvert imot. Fortellinger er åpne
landskap som gir tilhøreren stor frihet til tolkning og innlevelse. De beste
fortellingene i lederskap er ikke episke storverk, men enkle historier som
fungerer som springbrett for egne fortellinger i tilhørerens tanke og fantasi.
Jesu lignelser er eksempler på slike små fortellinger som gir oss mulighet til
å huske, oppleve og forstå det vi ellers ikke ville grepet. Lignelsene
representerer det Denning kaller indirekte
narrativer. Her er ikke målet å fortelle gripende historier som flytter
tilhøreren inn i fortellerens univers, men heller å initiere en ny fortelling
om en lignende situasjon vedkommende står overfor. På den måten settes
medarbeideren i stand til å tenke nytt og kreativt rundt egne utfordringer og
erfaringer. Det er ikke snakk om å overføre mer informasjon, men om å legge til
rette for at folk kan komme opp med egne idèer. Lederen sier mindre og
tilhøreren hører mer.
Slike fortellinger forutsetter at historiefortelleren vet
hvor folk er i livet. Skal ledere lykkes med å få tilhørerne til å oppdage en
ny fortelling og ønske en annerledes framtid, må de først forstå den historien
folk lever akkurat nå. Det skjer bare gjennom dialog og interaksjon. Fra å tale
til mennesker, samtaler vi med
dem. I denne prosessen endres også lederen, slik at avslutningen på hans
eller hennes fortelling blir startskuddet for en ny.
Lede seg selv
Mens noen er naturlige historiefortellere, er dette en
lederferdighet som må læres av andre. Det krever trening og bevisstgjøring. Det
er ikke plass til noen ”Gjør det selv”-liste her. En slik sjekkliste ville
uansett kommet til kort og sannsynligvis virket mot sin hensikt ved å skape et
inntrykk av at historiefortelling først og fremst dreier seg om ti punkter og
tretten steg til alt som er godt. Viktigere er det å ta på alvor at lederskap
dreier seg om mer enn effektivitet og måloppnåelse. Historiefortelling er en av
mange komponenter i transformasjonsledelse
hvor fokus er satt på å utvikle medarbeidere, ikke bare få jobben gjort. Ved å
fortelle historier, kan ledere tenne den gnisten i medarbeideres hjerter som
gjør at de gir seg til noe som er større enn dem selv. Dette innebærer å sette
folk fri til å ta ansvar i egne liv, for ledere kan ikke kontrollere hvilke
fortellinger deres egne historier skaper i tilhørernes indre.
Fortellingen vi lever
Åndelige ledere står her i en dobbeltrolle. På den ene siden
må de forstå Guds store fortelling og hjelpe folk til å leve livene sine i lys
av den. På den andre siden må de innse at det finnes alternative fortellinger
som drar folk i andre retninger. Det sies at vår egen tid er de store
fortellingenes død. Historiene som i generasjoner har gitt folk, land og
sivilisasjoner noe å tro og bygge på, forvitrer i et samfunn som sliter med å
definere sitt eget sentrum – for hva tror vi egentlig på når vi tror på alt
mulig? Og når de store fortellingene er feid på dør – kristentroen inkludert –
sitter folk tilbake med sine egne små
historier; brøker og biter av det som en gang hørte sammen. En rekke
planeter går i bane rundt hver sin stjerne, men det mangler ett felles univers
hvor ting henger sammen.
Mer enn tjue år etter at medieviteren Neil Postman hevdet at
Amerika var den første kulturen i verdenshistorien som stod i fare for å le seg
i hjel, ser vi hvordan underholdnings- og konsumentkulturen har lammende effekt
på alle meningsfulle relasjoner. Familier mister limet som holder dem sammen
når alle parter søker sin egen lykke. Helhjertede menighetsledere og -medlemmer
sliter seg ut for å gjøre programmet klart for tilskuerne som kommer på søndag
formiddag. Vi som lever og leder i denne kulturen, må oppøve evnen til å tenke
kritisk rundt de fortellingene samtiden har dumpet i fanget på oss. Gjør vi
ikke det, kan vi godt ende opp som en del av problemet framfor å tilby en
løsning på det. Kristent lederskap dreier seg om å lede Guds folk etter Guds
prinsipper inn i Guds planer. Gjør vi noe annet, kan folk heller lytte til Dr.
Phil og Oprah Winfrey. Uten en helhetlig historie, blir elementene av bibelsk
tankegods bare hyllefyll i et helt bibliotek som forteller andre historier. Vi
kan nok tilby prinsipper for effektivitet og produktivitet på ett eller noen få
av disse områdene som til sammen danner folks liv. Men uten en vev som knytter
alt sammen i et meningsfullt hele, forblir alt løse tråder. Den bibelske
fortellingen må være den veven.
Fortellingen vi inviterer – og inviteres – inn i, begynner
ikke med oss. Vi hopper på et tog i fart, en historie som begynte før vi ble
født og som fortsetter etter at vi har gått bort. Når alt kommer til alt, er
det ikke en gang vår historie – det er Guds. Men Han skriver den med våre liv.
