Den unge og nokså motvillige predikanten får ingen myk start på forkynnergjerningen. Plaget av mindreverd sendes han til Jerusalem med verbal dynamitt som kan ende karrieren før den egentlig har begynt. Gud har alvorlige ting å si til sitt folk, og Jeremia får jobben med å bringe budskapet til den troløse byen: “For to onde ting har mitt folk gjort: De har gått bort fra meg, kilden med levende vann, og de har hogd seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann” (Jer 2:13).
Alltid tilbedelse
Jeremias oppgjør med avgudsdyrkelse kan synes håpløst utdatert for oss moderne nordboere som for lengst har kvittet oss med avguder og gudebilder. Eller kanskje ikke. Fordi det alltid fins en tørst, fins det alltid en brønn. Fordi det alltid fins en lengsel etter mening med livet, etter noe som er større enn oss selv, fins det alltid en gud. Bevegelsen bort fra Gud er derfor alltid en bevegelse til noe annet. ”Når folk slutter å tro på Gud, tror de ikke på ingenting. De tror på alt mulig”, bemerket den engelske forfatteren G. K. Chesterton. Fordi det alltid er noe vi dyrker, fortaper oss i eller vender oss til, fins det alltid tilbedelse. Det fins alltid en gud.
Skapt i vårt bilde
Så er kanskje ikke profetens budskap så irrelevant likevel. 2.600 år har ikke endret menneskenaturen noe særlig. Hvis ikke Gud passer med det vi trenger, feter vi ham opp eller slanker ham ned til han er skapt i vårt bilde, redusert til en talisman som sikrer egen lykke. Det har skjedd før, det vil skje igjen og det fører alltid til problemer. Det er en åndelig lov som sier at du blir som den eller det du tilber. Fordi folket i Jerusalem holder seg til guder som ikke duger, blir de selv udugelige (Jer 2:5). De som tilber tomme avguder, blir selv tomme. Den som tilber penger, bedømmer etter hvert seg selv og andre etter økonomiske kriterier. Den som tilber makt, ser med tiden mennesker utelukkende som støttespillere eller motstandere, overordnede eller underordnede. Vår egen og andre menneskers humanitet ofres på alteret til den gud som gir meg det jeg vil ha. Det fins alltid en brønn fordi det alltid fins en tørst.
Hvis avgudsdyrkelse er problemet, er Gudsdyrkelse løsningen. Ursynden var å tilbe det som ikke er Gud som om det var Gud – ”de byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte istedenfor Skaperen” (Rom 1:25). Vann fra urene kilder fører til urene liv. Det vi gjør preges av hvem vi tilber. Vil du forandre livet ditt, må du forandre guden din. Når livet senteres rundt Jesus, skjer endringen innenfra – vi forandres når vi ser Herrens herlighet (2 Kor 3:18).
Komme hjem
Skillet mellom godt og ondt går ikke mellom oss her inne og dem der ute. Det går tvers igjennom hver og en av oss. Vi må stadig velge hvilke gud vi vil tjene og av hvilke brønn vi vil drikke. Å tilbe Gud er å komme hjem fordi det er i hans bilde vi er skapt. Når hjertene våre vendes til ham, blir vi fullt ut menneskelige. Det fins alltid en brønn fordi det alltid fins en tørst. Målet for den kristne vandringen er å kunne si med salmisten: ”Alle mine kilder er i deg” (Salme 87:7).
