”Det var den beste av alle tider, men også den verste, det var visdommens tidsalder, men også dårskapens, det var troens og vantroens, det var håpets vår og fortvilelsens vinter”, skrev Charles Dickens for mer enn 150 år siden. Sjelden har vel ordene passet bedre på vår hjemmelige virkelighet enn nå. Sommertrøtte nordmenn bråvåknet en fredag i fellesferien, og så ubegripelig ondskap manifestere seg i et forsøk på å forstumme mangfold, meningsfrihet og demokrati. I etterkant har vi sett et helt folk reise seg unisont mot hat og fordommer. Norge bestod prøven da tragedien rammet. Vi ville ikke la hatet fylle oss og hevnen diktere våre handlinger. Anders Behring Breiviks forskrudde tanker om en ny samfunnsorden ble overvunnet av blomster, samhold og gater fylt av kjærlighet.
Forme framtiden
På en uhyggelig måte minner likevel Breiviks udåd oss om at historien ikke er en forhåndsbestemt elv som uvilkårlig renner oss i møte, men at dens retning kan endres og formes. Vi skriver alle på den fortellingen som heter Framtiden. Spørsmålet er hva vi skriver. Som kristne er vi kalt til å forme morgendagen i lys av ham som ga sitt liv for verden og som en gang vil skape en ny himmel og en ny jord. Vi skal fortelle en kjærlighetsfortelling i ord og handling, omfavne og omforme livet i tråd med hans vilje som ga oss alt. Gjør vi ikke det, er også det en erklæring. Ved å legge ned pennen, gir vi andre mer spalteplass til å forme sine framtidsbilder.
Det handler ikke nødvendigvis om å gjøre store ting, men om å gjøre små ting i en stor fortelling. Det dreier seg om en liten gutt med en liten niste i møte med store behov. Gutten gir det lille han har, og fem fisker og to brød blir mat til fem tusen i Mesterens hender. Det er en navnløs kvinne som heller kostbar salve over Jesu hode en gang han spiser hos Simon den spedalske. Det hele synes malplassert og meningsløst, og disiplene mumler om sløseri og gale prioriteringer. Men Jesus ser det annerledes, og forutsier at kvinnens salving skal bli kjent over hele jorden. En liten gutt og en ukjent kvinne. Ingen bravur, men eksempler på at vi alle kan forandre verden en velgjerning om gangen. De gjorde ingen store ting, men de gjorde små ting med stor kjærlighet.
Siste ord er sagt
Det bibelske løftet om en ny himmel og en ny jord skal ikke passivisere, men tvert imot oppildne oss til å forme vår verden i lys av hva Gud har gjort og vil gjøre. Albert Einstein bemerket en gang at verden er et farlig sted; ikke på grunn av de som gjør ondskap, men på grunn av de som ser på uten å gjøre noe som helst. Apatien er vår verste fiende.
I tiden framover vil mye bli sagt om 22. juli. Andre ting vil forbli usagt, fordi det fins sorg og smerte som ikke kan rommes i ord. Når det gjelder framtiden, er imidlertid siste ord sagt. Kjærligheten vil seire. Mørke og ondskap skal aldri sitte igjen med siste stikk. Når det gjelder oss, er det om å gjøre å leve hver dag i lys av det løftet. For framtiden tilhører oss.
