Tid for tanke

Vet ikke om det alderen eller årstiden, men jeg blir stort sett ekstra tankefull på senvinteren. Ikke bare tankefull heller - mer kontemplativ. Kjenner et skikkelig sug etter å kjenne Gud bedre, og i mitt åndelige liv blir refleksjon og studier en del av det bildet. Det innebærer blant annet at jeg søker til litteratur som dreier seg om spiritualitet; jeg har hylla full av dem, men ikke alltid tid til å lese. For et par dager siden avsluttet jeg imidlertid Eugene Petersons "Christ plays in ten thousand places" - anbefales! Nå er jeg i strømmen og har kastet meg begjærlig over Miroslav Volfs "Free of Charge" og kjenner samtidig at det kribler i skrivemusklene. Har en bokidé jeg godt kunne tenke meg å realisere. Så får vi se om det blir tid - spiritialitet dreier seg jo primært om å leve med Gud, ikke skrive om Ham.

Relevante eller vante

”Vi må være relevante og snakke et språk som folk forstår!” Uttalelsen kan stå som et sammendrag av utallige bøker, samtaler og konferanser som handler om å være kirke i vår tid. Og jeg er helt enig. Det skulle bare mangle – det er en tragedie hvis verdens viktigste budskap blir sauset sammen med gammel kulturell bagasje slik at de to ikke kan skilles. Hvis vi ikke kommuniserer så folk forstår, ender vi opp med å tilby frelse fra synd ingen kjenner og svar på spørsmål ingen stiller.

Stum eller dum
Det hjelper ikke om du har noe å si hvis ingen skjønner hva du sier. Derfor må menigheten være relevant. Men det hjelper ikke om alle skjønner hva du sier hvis du ikke har noe å si. Derfor må menigheten også være profetisk.

Som kristne befinner vi oss i spennet mellom tekst og kontekst. Teksten er det vi står for, konteksten er der vi står. Derfor skal vi på samme tid både forvalte en arv og formidle et budskap. Det er en vanskelig balansegang. Hvis kirkens liv og forkynnelse foregår i isolasjon fra verden omkring, har budskapet forstummet. Det kan være så sant det bare vil, men Jesus blir ikke sett, hørt og etterfulgt. Hvis verden omkring derimot setter agendaen for kirkens liv og forkynnelse, er budskapet fordummet. Det kan være så aktuelt det bare vil, men det er ikke sikkert det er Jesus de hører.

Relevant eller vant
I jakten på å bli relevante kan vi lett ende opp med bare å bli vante. Det er den samme visa en gang til, bare at denne gangen står det bibelvers på notepapiret. Det er ikke bra nok. Folk trenger å møte Mesterens stemme, ikke sitt eget ekko, når de hører kirken forkynne i ord og gjerning. Evangeliet er på samme tid både ja og nei til verden. Oppgaven er å finne ut hvor det trengs omfavnelse og hvor det trengs omvendelse. Den amerikanske misjonsantropologen Paul Hiebert treffer spikeren på hodet når han sier at ”det er et anstøt i de kulturelle fremmedelementene vi bringer sammen med evangeliet, og disse må fjernes. Men det er et anstøt i selve evangeliet som vi ikke våger å svekke. Evangeliet må kontekstualiseres, men det må også forbli profetisk – stå som dommer over hva som er ondt i alle kulturer så vel som i alle personer.”

Eller midt i mellom
Gud kommer alltid nær til verden og gjør seg kjent innenfra vår menneskelige eksistens. Samtidig forblir han Gud og kan aldri fullt ut forstås. Begge disse sidene må komme til uttrykk i menighetens tjeneste og forkynnelse – hvis ikke blir vi folket som temmer gud, pynter og parfymerer ham så han ble lett å like og totalt ufarlig.

Menighetens eldgamle paradoks er å være i verden, men ikke av den. Å være relevant dreier seg om det første – å holde seg til saken, om at det vi sier har betydning for de som hører. Den oppgaven kan ikke stå alene. For som det heter i et kongolesisk ordtak: ”Skal du spise av samme skål som djevelen, må du bruke lang skje.” Hvis vi ensidig legger vekt på å være relevante, kan skjeen bli i korteste laget.