Synkehull

Hun var en bestemt dame. På veien over Atlanterhavet hadde hun bygget opp et voldsomt raseri, og da hun på forsommeren kom til Mellom-Amerika, rant det over for henne. I bøtter og spann lot Agatha sin vrede ramme Guatemala og flere titalls mennesker mistet livet. I vind og føyke forente naturkreftene over og under bakken seg, og plutselig ga grunnen etter. Et veikryss i Guatemala City ble på et øyeblikk forvandlet til et seksti meter dypt hull i bakken. Trygg grunn ble til et livsfarlig krater på noen sekunder. Eller kanskje ikke. Kanskje hadde vannet i lengre tid vasket bort jordmasser slik at bakken ikke lenger klarte å bære vekten av overflaten. Kanskje var orkanen Agathas raseri bare den utløsende årsaken til det gedigne synkehullet; det var bare et spørsmål om tid og omstendigheter.

Jeg skal ikke skrive om geologiske fenomener. Men når grunnen gir etter fordi den ikke makter å motstå det ytre presset, trer likheten mellom Guatemala City og oss fram. I vårt senmoderne samfunn får vi ikke lenger identiteten i fødselsgave, men må skape oss selv. Vi skriver på vår egen biografi, og er hele tiden tvunget til å ta stilling til hvem vi skal være og hva livene våre skal dreie seg om. Skomakeren blir ikke lenger ved sin lest. Det er smeden som innehar tidens viktigste yrke, for vi smir alle vår egen lykke. I et slikt perspektiv blir det viktig å framstå bra. Vi dømmer og blir bedømt ut fra titler og musikksmak, skattelister og bilmerker. Livet leves fra utsiden inn fordi vi blir det vi utgir oss for å være. Eller kanskje ikke.

Kanskje blir vi ikke noe som helst – annet enn mennesker på stadig jakt etter å bli uten egentlig å være. Tidligere statsminister Oddvar Nordli skal ha sagt at det han fryktet mest, var mennesker som hadde så tykk hud at de kunne stå oppreist uten ryggrad. Alarmklokkene må kime når ytre makt og berømmelse søkes på bekostning av indre kvalitet. Større enn spørsmålet ”hva skal jeg bli?” er spørsmålet ”hva vil jeg være?” Det er mange ting vi ikke kan bestemme i livet, men vi kan bestemme hva (eller hvem) som skal definere hvem vi er. Magnus Malm skriver at ”et av de narsissistiske trekkene ved vår vestlige kultur er at vi speiler oss i våre egenskaper. Det springer ut av et ekstremt skjørt jeg, som hele tiden famler etter støtte i omgivelsenes reaksjoner. Når dette vinner innpass i kirkens selvforståelse, blir resultatet en ødeleggende lammelse. Kirken defineres av Ham som elsker henne.”

Det som gjelder kirken gjelder også for mennesker; vi defineres av Gud som elsker oss. Det gjelder derfor å leve i lys av en annen fortelling enn den kakofonien av statussymboler og overfladiskhet vi hele tiden tutes ørene fulle av. Livet skal leves fra innsiden ut – ikke omvendt. ”La dere forvandle ved at sinnet fornyes” er resepten signert apostelen Paulus. Fornyede sinn fører til forvandlede liv. Gode trær bærer god frukt. Noen ganger er det tilsynelatende uviktige det virkelig viktige: Å trekke seg tilbake framfor å stikke seg fram. Å trekke ting fra framfor å legge ting til. Å søke indre styrke framfor ytre staffasje. Vi møter alle vår Agatha, og hun lar seg ikke stagge av berømmelse eller Botox. Men hun blåser ikke ned et hus bygd på fjell.