The Kingdom of God is a party!

Sjekk linken under: Sosiologiprofessor Tony Campolo treffer spikeren på hodet om hva kirke dreier seg om. Jeg er redd at jeg ofte står blant party-pooperne. So help me God!

Tony Campolo om Guds fest

Stjernehimmel

Jeg sjokkerte moren min da jeg mot slutten av ungdomsskolen svarte popstjerne på spørsmålet om hva jeg ville bli i livet. I dag vil en tenåringsmor trolig bli like sjokkert om den håpefulle ikke vil bli popstjerne. For i mellomtiden har underholdningsindustrien stablet på beina en armada av talentkonkurranser som trekker (unge) mennesker til seg som fluer til møkk – uten at jeg her sammenligner ungdom med fluer. Jeg må innrømme at jeg nærer en viss skepsis til samtidens stjernehysteri hvor folk kaster både klær og forstand fra seg for å få sitt øyeblikk i rampelyset. En svensk filmprodusent mente for noen år siden at skaperne av Idol burde framstilles for forbrytelser mot menneskeheten. Han har et poeng, synes jeg - men det sier kanskje mer om meg enn TV-showene.

Jakten på en stjerne
Så la nå helgens gullrekke være i fred. Mer interessant er det at Gud også samler et stjernegalleri til å skinne framfor en hel verden. ”Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen”, skriver Paulus til de kristne i Filippi (Fil 2:15). Selv skumlesing i Skriften viser at det dreier seg om stjernestatus basert på helt andre kriterier enn de den glansede kjendispressen slenger etter oss. Guds stjerner skinner for noe langt større enn egen karriere. De stiller ikke seg selv i søkelyset, men er heller lys som gjør det mulig for andre å søke og finne.

Det er når vi holder fast på livets ord at vi stråler som stjerner, forklarer apostelen (Fil 2:16). Det handler om langt mer enn å beskytte og konservere: I det øyeblikket vi holder livets ord for oss selv, er det ikke lenger livets ord. Det er nettopp når vi deler de gode nyhetene med andre at de gir liv. En kirke som trekker seg unna mørket for å bevare lyset, er lik drukkenbolten som leter etter nøkkelen sin under en lyktestolpe. Ikke fordi det var der han mistet den, men fordi det er der den er enklest å finne. Stjerner skinner klarest i mørket. ”Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!” (Matt 5:16).

Veien til stjernestatus
Å være stjerne i Guds rike har ikke bare et annet innhold; det har også en annen retning. Vi løftes opp ved å bøye oss ned. Vi kommer fram ved å trekke oss tilbake. Vi får ved å gi. ”Vær lydige og arbeid på deres egen frelse”, formaner Paulus (Fil 2:12). Lydighet står neppe høyt på listen over nødvendige dyder for den som skal høyt på pophimmelen. Er man stor og berømt kan man gjøre som man vil. Men ikke i gudsriket; der passer lydighet og stjernestatus sammen som hånd i handske. For lydighet er noe annet enn regelrytteri og underkastelse – det dreier seg om ikke å søke sitt eget beste, men å følge Jesu eksempel i å gi sitt liv for andre (Fil 2:8).

I en kultur som setter sine idoler høyere enn sine idealer, spenner Gud ut en himmel hvor vi alle inviteres til å skinne som stjerner. Framfor enslige stjerneskudd som krysser himmelen og brenner til støv, kan vi sammen stråle evig i et stjernebilde som viser Gud til verden. Vi er skapt for å skinne, men ikke nødvendigvis på MTV.

Og godt er det.

From prison with love

År 60. I byen Filippi kjemper kristne mot ytre motstand og indre strid. Så kommer det et brev om kjærlighet og håp fra en fengselscelle i Roma. Apostelen Paulus mener det er all grunn til å glede seg. Har han gått fra vettet - eller har han skjønt noe vi ikke har grepet?

Menigheten jeg tilhører, Arena i Porsgrunn, søker i høst svar i Filipperbrevet. Vi har lært at det ikke er fint å lese andres post, men gjør det likevel. Med fullt overlegg og uten blygsel. For selv om den nytestamentlige brevlitteraturen ikke ble skrevet til oss, er den skrevet for oss. Og fra korrespondansen mellom første generasjons kristne og deres åndelige far, håper vi å finne svar på hvordan vi skal leve i en tid som på mange måter blir stadig likere deres.

Gull til gråstein

Når Paulus dypper pennen i fengsel, er det ikke for å beklage sin egen skjebne, beskytte sitt eget rykte eller bekrefte sin egen uskyld. Det er et kjærlighetsbrev, ord om glede når det er lite å glede seg over. Eller kanskje er det her vi begår vår første feil.

For det er mye å glede seg over, forklarer Paulus. Saken er bare den at gleden nødvendigvis ikke er proporsjonal med eget forgodtbefinnende. Apostelen vitner om en fullstendig omkalfatring av verdier i møte med en oppstanden Herre (Fil 3:4-11). Det som en gang var gull blir på et øyeblikk til gråstein. Selv spørsmålet om å leve eller dø blir underordnet ønsket om at han må bli æret i alle ting (Fil 1:20). Det handler ikke om oss – det handler om Jesus.

Men det er Paulus. Hos meg henger egenkjærligheten fast som tyggegummi under skosålen – og jeg aner at jeg ikke er alene. Det faller så lett å ty til et fordreid evangelium som kommer på våre premisser. Som forvandler korsets tre til en ønskekvist i egne hender. Som degraderer Jesus til ekstrautstyr som gjør alt mer behagelig uten å ha nevneverdig innflytelse på hvilken retning vi tar i livet. ”Å leve er for meg Kristus”, skriver Paulus (Fil 1:21). Det setter ting i perspektiv.

Mål eller resultat

Et av vår tids store bedrag er at vi må sørge for oss selv, hvis ikke er det ingen som gjør det. Det er en selvoppfyllende profeti som gjør oss ufølsomme for hverandre og uspiselige å være sammen med. Vi ble skapt for mer enn som så. ”Sett de andre høyere enn dere selv” (Fil 2:3), fortsetter Paulus. Det er ikke snakk om en selvutslettende holdning, om å være dørmatte for alt som kommer rekende forbi. Det dreier seg om å følge Jesu ord og eksempel om at det er den som gir sitt liv som virkelig finner det. Det dreier seg ikke om meg – det dreier seg om andre. Det er det Paulus ville fortalt oss.

Egen lykke bør ikke være livets mål, men et resultat av liv levd i tjeneste for Gud og andre. Så lenge vi er fulle av oss selv, fins det ikke plass til at Gud kan velsigne oss slik han vil. Det er ikke galt å ønske et godt liv for seg og sine. Men vi kan lett stille oss i veien for vårt eget beste. ”Søk det du søker, men søk det ikke der du søker”, skal kirkefader Augustin ha sagt. Glede kan komme fra de underligste steder.

Kan du høre nynningen fra en fengselscelle?

Synkehull

Hun var en bestemt dame. På veien over Atlanterhavet hadde hun bygget opp et voldsomt raseri, og da hun på forsommeren kom til Mellom-Amerika, rant det over for henne. I bøtter og spann lot Agatha sin vrede ramme Guatemala og flere titalls mennesker mistet livet. I vind og føyke forente naturkreftene over og under bakken seg, og plutselig ga grunnen etter. Et veikryss i Guatemala City ble på et øyeblikk forvandlet til et seksti meter dypt hull i bakken. Trygg grunn ble til et livsfarlig krater på noen sekunder. Eller kanskje ikke. Kanskje hadde vannet i lengre tid vasket bort jordmasser slik at bakken ikke lenger klarte å bære vekten av overflaten. Kanskje var orkanen Agathas raseri bare den utløsende årsaken til det gedigne synkehullet; det var bare et spørsmål om tid og omstendigheter.

Jeg skal ikke skrive om geologiske fenomener. Men når grunnen gir etter fordi den ikke makter å motstå det ytre presset, trer likheten mellom Guatemala City og oss fram. I vårt senmoderne samfunn får vi ikke lenger identiteten i fødselsgave, men må skape oss selv. Vi skriver på vår egen biografi, og er hele tiden tvunget til å ta stilling til hvem vi skal være og hva livene våre skal dreie seg om. Skomakeren blir ikke lenger ved sin lest. Det er smeden som innehar tidens viktigste yrke, for vi smir alle vår egen lykke. I et slikt perspektiv blir det viktig å framstå bra. Vi dømmer og blir bedømt ut fra titler og musikksmak, skattelister og bilmerker. Livet leves fra utsiden inn fordi vi blir det vi utgir oss for å være. Eller kanskje ikke.

Kanskje blir vi ikke noe som helst – annet enn mennesker på stadig jakt etter å bli uten egentlig å være. Tidligere statsminister Oddvar Nordli skal ha sagt at det han fryktet mest, var mennesker som hadde så tykk hud at de kunne stå oppreist uten ryggrad. Alarmklokkene må kime når ytre makt og berømmelse søkes på bekostning av indre kvalitet. Større enn spørsmålet ”hva skal jeg bli?” er spørsmålet ”hva vil jeg være?” Det er mange ting vi ikke kan bestemme i livet, men vi kan bestemme hva (eller hvem) som skal definere hvem vi er. Magnus Malm skriver at ”et av de narsissistiske trekkene ved vår vestlige kultur er at vi speiler oss i våre egenskaper. Det springer ut av et ekstremt skjørt jeg, som hele tiden famler etter støtte i omgivelsenes reaksjoner. Når dette vinner innpass i kirkens selvforståelse, blir resultatet en ødeleggende lammelse. Kirken defineres av Ham som elsker henne.”

Det som gjelder kirken gjelder også for mennesker; vi defineres av Gud som elsker oss. Det gjelder derfor å leve i lys av en annen fortelling enn den kakofonien av statussymboler og overfladiskhet vi hele tiden tutes ørene fulle av. Livet skal leves fra innsiden ut – ikke omvendt. ”La dere forvandle ved at sinnet fornyes” er resepten signert apostelen Paulus. Fornyede sinn fører til forvandlede liv. Gode trær bærer god frukt. Noen ganger er det tilsynelatende uviktige det virkelig viktige: Å trekke seg tilbake framfor å stikke seg fram. Å trekke ting fra framfor å legge ting til. Å søke indre styrke framfor ytre staffasje. Vi møter alle vår Agatha, og hun lar seg ikke stagge av berømmelse eller Botox. Men hun blåser ikke ned et hus bygd på fjell.

Misjonal kirke: Leppestift på grisen?

- Det er vel som å smøre leppestift på grisen.

Kommentaren kommer fra en pastor jeg kjenner når jeg spør hva han tenker om den misjonale kirke. Og jeg skjønner hvor han har det fra. ”Misjonal kirke” har blitt et av de religiøse moteordene som du stadig dukker opp i samtaler om å være kirke i vår tid.  Uttallige bøker, artikler, seminarer og blogger har ”misjonal” som for- eller etternavn, og i alt støvet som virvles opp er det vanskelig å se hva som egentlig er nytt og nyttig. Ed Stetzer hevder at ordet ”misjonal” kan forstås som en teologisk Rorschachtest; det sier mer om personen som bruker det enn om selve termen. (Stetzer skriver meget bra om emnet - sjekk bloggen hans her). Hva noen på forhånd mener om kirken og dens oppdrag, vil farge forståelsen av hva de egentlig vil si å være misjonal. I et sånt perspektiv er "misjonal kirke" bare et trendy ord for evangelisering eller hva vi nå kaller det å nå ut til nye.

Men det er også mye mer. Sentralt i begrepet ligger det en erkjennelse av at misjon ikke først og fremst er noe kirken gjør, men noe den er. Mer enn å sende misjonærer til land langt borte, er kirken sendt som misjonær fra Gud til verden. Noen har sagt at det er ikke kirkens Gud som har en misjon i verden, men misjonens Gud som har en kirke i verden. Det er et hav av forskjell mellom de to. 

Det er mye snakk om å bygge kirke om dagen. Det heier jeg på. Men det er to ting vi ikke må glemme: Det ene er at det er Gud som bygger kirken; vi blir bygd "opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus" (1 Peter 2:5). Det andre er at det er Guds rike som er den sentrale ideen i Jesu forkynnelse, ikke kirken. Det betyr ikke at kirke er uviktig, men at kirken skylder sin eksistens til gudsrike og ikke omvendt. Når vi i for stor grad fokuserer på vårt eget menighetsarbeid, blir vi lett navlebeskuende og sneversynte. Det dreier seg om hvor mange vi kan få inn i forsamlingen mer enn hvordan vi kan tjene Gud i verden. Look for the church and the mission vil easily get lost. Look for the mission and the church will be found. Misjonal kirke dreier seg om at kirken finner tilbake til sin identitet som sendt av Gud til verden og ser alt den gjør i det lyset. Og det er langt mer enn å smøre leppestift på grisen.

BESSERWISSERENS TILBAKEKOMST

- En te og en cookie, takk.
Jeg strekker fram en åpen hånd med to tjuekroninger til fargekartet bak disken. Hun tar pengene, smiler og forsvinner innover på kjøkkenet. I et forsøk på å slå i hjel en time før middag, har vi droppet inn på noe vi ikke helt vet hva er. Vi ble tipset av en plakat klistret på en butikkdør lenger oppe i byen. Filosofisk kafé klokka 15:00. Det er ikke en kjeft som vet hvor lokalet ligger, og vi havner på feil kafé. Innehaveren taper et par kunder, men viser storsinn nok til å peke oss videre ned en glatt trapp og to ganger til høyre.

Dama på kjøkkenet smiler fortsatt, men jeg ser ikke noe til teen min. Jeg er på bortebane og lurer på hvilke koder jeg ikke har knekt. Det hele minner om boksirkel i akp-ml på 70-tallet – uten at jeg noen gang var på med noe sånt. Det er et lite rom med flere folk enn brannvesenet ville likt. Noen-og-tretti personer og to hunder. Veggene er tapetsert med bokhyller, og litteraturen er til salgs sammen med vafler og rødvin som tappes fra pappkartonger nederst i hjørnet ved døra.

Når kommer den teen? Skal jeg lage den selv, skal jeg sette meg på plass, skal jeg si noe mer om hva slags te jeg vil ha? Jeg ender opp med å ikke gjøre noe som helst, og blir stående midt foran disken med et fårete glis. På en eller annen måte er det tilstrekkelig, for nå stikker en av damene på kjøkkenet neven ned i en diger pose Ceylon-te, kaster tørkede blader opp i en porselenskanne fylt med kokende vann og rekker det hele mot meg.
– Vær så god, smiler hun.
Den ene bikkja rusler rundt på kjøkkenet. Jeg rusler tilbake til kona som sitter og smiler bakerst i lokalet. Hun tar en bit av kjeksen og smaker på teen. – Den er god, sier hun. Jeg synes den er besk, men det sier vel mer om meg enn om teen.

Da står han fram. Selve inkarnasjonen av en sosialistisk agitator, som tatt ut av Dag Solstads fortellingsunivers. Han heter ikke Pedersen, men han er gymnaslærer. Og han er bekymret. Veldig bekymret. Over at likestillingskampen er på retur. Om at markedskreftene får herje fritt med tenåringene han underviser på skolen, spesielt jentene. Om at media forteller ungdommen hvordan de skal se ut og hva se skal mene, spesielt jentene. Ikke minst er han bekymret over at det synes som om disse unge kvinnene er tilfreds med tingenes tilstand, at de ikke ser hvordan de utnyttes av mannfolks kyniske spill.

Den retoriske mitraljøsen går varm og stopper opp en velsignet stund, Med polemikken på vent gis det rom for refleksjon.
– Så har jeg skrevet noe i parentes her.
Gymnaslæreren drar på det og er litt roligere nå. – For hvem er jeg for en slags besserwisser som kan si til disse jentene at det ikke er likestilling når de selv opplever at det er det?

Det viser seg å være den mye omtalte stillheten før stormen, for snart braker det løs igjen.
Besserwisserens tilbakekomst markeres ved at reservasjonen skyves til side og argumentene på nytt farer som prosjektiler rundt i det lille rommet. For han er bekymret: Det er ikke 8. mai-tog i år. Romøren hoppet før Sagen i den nye Holmenkollbakken. Mannfolk vil kynisk bruke biologiske funn som peker mot forskjeller mellom kjønnene til å drive kvinnene ut av styrerommene og tilbake på kjøkkenet.

Han taler til menigheten. De mange som har kommet sammen for å debattere og filosofere, mener mye om mange ting. De nikker. Jeg smiler. Ikke fordi jeg harselerer med kvinnekamp eller andres meninger. Kirken har en stygg historie mot seg i kampen for kvinners rettigheter, og en lang vei å gå for å gjøre handling av ordene om at kvinner og menn er ett i Kristus. Nei, jeg smiler fordi jeg opplever noe ekstremt eksotisk bare noen få mil hjemmefra. Det er en invitasjon til kulturanalyse og en påminnelse om at alle grupper utvikler koder og kommunikasjonsmønstre som ikke alltid er like enkle å forstå for dem som kommer utenfra. At det som er selvsagt og forståelig for dem som er kjent, kan være fremmed og uforståelig for dem som møter det for første gang. Det er nyttig lærdom for en som er flasket opp med kristne møter og gudstjenestebesøk. Vi kristne risikerer å gjøre gode nyheter for alle til samtaleemne for de få. Å bli bedrevitere som vet så inderlig godt hva folk trenger å forandre på uten at noen gidder å høre på oss av den grunn.

Eller kanskje nettopp av den grunn.

Genialt bibliotek- og referansesystem

Dagens reklame: Sjekk ut zotero.org - der finner du et genialt referansesystem uten at det koster deg en krone. Har brukt det et halvt års tid nå, og det funker som bare det. Gratis, intuitivt og tilgjengelig over alt hvor det er Firefox. Takker og bukker!

Briste eller bære

Det er en av disse klare og kalde morgentimene når himmelhvelvingen gjør seg ekstra stor og trekker i dypblå fløyel. Når høytrykket kuer kvikksølvet så det ikke våger annet enn å holde seg i bunn av termometeret. Når kulde likevel ikke er noe hinder. Det nye speilreflekskameraet under juletreet har nemlig vekket liv i urmannen langt der inne. Jeg pleide å være en ivrig naturfotograf. Pleide. Da ungene ble flere, ble turene færre. Diasfilm ble byttet med papirbilder, skog og fjell med verdens søteste barn. Jeg ble lat og sedat. Orket ikke svette. Fikk vondt i ryggen av å sove i telt. Så naturen fikk stå i fred – i hvert fall for en stund. Men det kommer en dag da nok er nok. Da en mann vet hva han må gjøre. Ytterdøra som smekker igjen bak meg markerer at en ny epoke er i gang.

På tynn is

Snart står jeg i stille andakt på isen utenfor takrørskogen i et naturreservat ikke langt fra der jeg bor. Det er mulig noen der oppe ser jeg trenger en oppmuntring, for snart springer fire rådyr over jordet på andre siden av den lille innsjøen. Det brenner i øst, frostrøyken skifter til rødt og danser lett over åpent vann. Natten er over og sola går opp. Da går jeg ned.

Isen knekker som flatbrød og det iskalde vannet glefser tak i leggene mine. Først når beina når bunnen og jeg står med vann til rett under livet skjønner jeg hva som skjer. Jeg kjemper meg opp og konstaterer at fotobaggen er vanntett. Jeg er bare tett. Tjukk i hue og våt til skinnet. Alene på isen uten å fortelle noen hvor jeg er; ungene hadde fått husarrest til de ble atten for noe lignende. Men må man, så må man. Det kommer en dag da nok er nok. Da en mann vet hva han må gjøre.

Sannhetens øyeblikk

Det var det som gikk opp for de fire spedalske mennene som satt utenfor Samarias port. Skviset mellom en beleiret by og en mektig fiende, var det knapt om gode alternativer. ”Hvorfor skal vi bli sittende her til vi dør? Sier vi at vi vil gå inn i byen, må vi dø; for det er hungersnød der. Blir vi sittende her, må vi også dø. Kom, nå går vi over til arameernes leir! Lar de oss leve, berger vi livet; og dreper de oss, får vi dø” (2 Kong 7:3-4). Vi har noe å lære av disse fire, for også i dag avhenger vår og byens framtid av de som innser at status quo ikke er noe godt sted å bo. Som dem må vi våge å gå for å se løftene gå i oppfyllelse. Det er en vandring i tro hvor det er viktigere å vite hvem vi følger enn hvor vi er på vei. Det kan bli motgang og lidelse. Det kan gå gjennom ild og vann. Men aldri alene, aldri forlatt, aldri forsømt.

For min del har jeg ikke sluttet å ta bilder. Så fort jeg var tørr bak ørene, bar det til skogs igjen. Men jeg har lovet kona å ikke gå på isen, i hvert fall ikke alene. Ellers er jeg på dypt vann.

Tid for tanke

Vet ikke om det alderen eller årstiden, men jeg blir stort sett ekstra tankefull på senvinteren. Ikke bare tankefull heller - mer kontemplativ. Kjenner et skikkelig sug etter å kjenne Gud bedre, og i mitt åndelige liv blir refleksjon og studier en del av det bildet. Det innebærer blant annet at jeg søker til litteratur som dreier seg om spiritualitet; jeg har hylla full av dem, men ikke alltid tid til å lese. For et par dager siden avsluttet jeg imidlertid Eugene Petersons "Christ plays in ten thousand places" - anbefales! Nå er jeg i strømmen og har kastet meg begjærlig over Miroslav Volfs "Free of Charge" og kjenner samtidig at det kribler i skrivemusklene. Har en bokidé jeg godt kunne tenke meg å realisere. Så får vi se om det blir tid - spiritialitet dreier seg jo primært om å leve med Gud, ikke skrive om Ham.

Relevante eller vante

”Vi må være relevante og snakke et språk som folk forstår!” Uttalelsen kan stå som et sammendrag av utallige bøker, samtaler og konferanser som handler om å være kirke i vår tid. Og jeg er helt enig. Det skulle bare mangle – det er en tragedie hvis verdens viktigste budskap blir sauset sammen med gammel kulturell bagasje slik at de to ikke kan skilles. Hvis vi ikke kommuniserer så folk forstår, ender vi opp med å tilby frelse fra synd ingen kjenner og svar på spørsmål ingen stiller.

Stum eller dum
Det hjelper ikke om du har noe å si hvis ingen skjønner hva du sier. Derfor må menigheten være relevant. Men det hjelper ikke om alle skjønner hva du sier hvis du ikke har noe å si. Derfor må menigheten også være profetisk.

Som kristne befinner vi oss i spennet mellom tekst og kontekst. Teksten er det vi står for, konteksten er der vi står. Derfor skal vi på samme tid både forvalte en arv og formidle et budskap. Det er en vanskelig balansegang. Hvis kirkens liv og forkynnelse foregår i isolasjon fra verden omkring, har budskapet forstummet. Det kan være så sant det bare vil, men Jesus blir ikke sett, hørt og etterfulgt. Hvis verden omkring derimot setter agendaen for kirkens liv og forkynnelse, er budskapet fordummet. Det kan være så aktuelt det bare vil, men det er ikke sikkert det er Jesus de hører.

Relevant eller vant
I jakten på å bli relevante kan vi lett ende opp med bare å bli vante. Det er den samme visa en gang til, bare at denne gangen står det bibelvers på notepapiret. Det er ikke bra nok. Folk trenger å møte Mesterens stemme, ikke sitt eget ekko, når de hører kirken forkynne i ord og gjerning. Evangeliet er på samme tid både ja og nei til verden. Oppgaven er å finne ut hvor det trengs omfavnelse og hvor det trengs omvendelse. Den amerikanske misjonsantropologen Paul Hiebert treffer spikeren på hodet når han sier at ”det er et anstøt i de kulturelle fremmedelementene vi bringer sammen med evangeliet, og disse må fjernes. Men det er et anstøt i selve evangeliet som vi ikke våger å svekke. Evangeliet må kontekstualiseres, men det må også forbli profetisk – stå som dommer over hva som er ondt i alle kulturer så vel som i alle personer.”

Eller midt i mellom
Gud kommer alltid nær til verden og gjør seg kjent innenfra vår menneskelige eksistens. Samtidig forblir han Gud og kan aldri fullt ut forstås. Begge disse sidene må komme til uttrykk i menighetens tjeneste og forkynnelse – hvis ikke blir vi folket som temmer gud, pynter og parfymerer ham så han ble lett å like og totalt ufarlig.

Menighetens eldgamle paradoks er å være i verden, men ikke av den. Å være relevant dreier seg om det første – å holde seg til saken, om at det vi sier har betydning for de som hører. Den oppgaven kan ikke stå alene. For som det heter i et kongolesisk ordtak: ”Skal du spise av samme skål som djevelen, må du bruke lang skje.” Hvis vi ensidig legger vekt på å være relevante, kan skjeen bli i korteste laget.