Det ble en annerledes jul denne gangen. Mens vinterkulda presset kvikksølvet i kjelleren og flyene på bakken rundt i Europa, svettet vi under palmene på vakre Filippinene hvor barnas besteforeldre driver humanitært arbeid utenfor Manila. På dagen vi normalt ville tilbrakt med en viss grevinne og hennes hovmester, er det vi som står for snublingen mens vi bærer julegaver til barna på søppelfyllingen Barangay Pasong Kawayan i provinsen Cavite. Her driver Ministries without Borders førskole og matutdeling blant familier som tjener til livets opphold ved å samle og vaske plastmaterialet de finner på søppelberget. De har lite å glede seg over, men de gleder seg likevel.
For nå samles de til lek og moro i en liten skolebygning misjonærene har reist i utkanten av fyllingen. Latteren brer seg i det lille huset. Frivillige trer fram, Tom Jones synger Sex bomb, sex bomb gjennom høyttalerne, og meningen er å stå bom stille når spetaklet stopper. Musikkvalget ville neppe vært det samme hjemme. Det ville nok ikke stemningen heller. For her skal danses: først barna, så mødrene. Og til sist er det jeg som skal til pers.
Dans til besvær
Jeg må innrømme at jeg har en dyptfølt skepsis mot å danse. Ingen religiøs overbevisning (selv om jeg dro det kortet for å slippe dans på skolen), ingen problemer med at andre gjør det. Jeg kan rett og slett bare ikke fordra å gjøre det selv. Likevel står jeg på betonggulvet og svinger til sex bomb, sex bomb. Jeg er lysår utenfor min egen komfortsone, men det gjør ikke noe. For her er det ikke lenger ”pastor from Norway” som besøker fattige barn på en søppelfylling i tropene. Her er vi bare mennesker som opplever at det er mye mer som forener enn skiller oss. Vi er alle tiggere som har fått plass ved Herrens overfylte festbord – noen er bare mer klar over det enn andre. For dem er budskapet om en frelser som døde for at de skulle få liv, gode nyheter fordi de er smertelig klar over sin egen nød. I Vesten blir evangeliet lett brysomt rusk i et velsmurt maskineri drevet av forbruk og selvrealisering fordi det å gi det sitt ja, også innebærer et nei til å gå sine egne veier.
En nydelig liten jente ser granskende på meg. Jeg smiler, men det blir ikke besvart. Ikke ennå. Etter flere runder med sex bomb, sex bomb har reservasjon dampet bort i den varme lufta full av fluer. Endelig finner noen pauseknappen på CD-spilleren og Tom Jones’ landeplage finner sin (forhåpentligvis siste) hvile.
Englebesøk
Barn og voksne kalles fram ved navn for å motta sin porsjon av spaghetti og pancit. Jeg fryser på ryggen i tretti varmegrader da navnene på to av mine nye venner ropes opp: Angel og Gabriel. Også vi har fått englebesøk denne jula. To førskolebarn i slummen lærer meg mer om Gud enn den mursteinen i religionsteologi som jeg hadde med som lesestoff på turen. Midt imot verdens tankegang, gir Gud de fattige en privilegert plass når han forteller sin historie. Vi er alle både mottakere og givere av evangeliet. I det øyeblikket vi tenker at det er bare vi som har noe å gi til de fattige, utstøtte og marginaliserte, gjør vi Gud liten og oss selv oppblåst.
Jeg sender en liten tanke til dypfryste Norge. Der daler engler ned i skjul ved juletider; her bor de i skjul året rundt. Men også denne julen viser de oss veien til Herren.
