År 60. I byen Filippi kjemper kristne mot ytre motstand og indre strid. Så kommer det et brev om kjærlighet og håp fra en fengselscelle i Roma. Apostelen Paulus mener det er all grunn til å glede seg. Har han gått fra vettet - eller har han skjønt noe vi ikke har grepet?
Menigheten jeg tilhører, Arena i Porsgrunn, søker i høst svar i Filipperbrevet. Vi har lært at det ikke er fint å lese andres post, men gjør det likevel. Med fullt overlegg og uten blygsel. For selv om den nytestamentlige brevlitteraturen ikke ble skrevet til oss, er den skrevet for oss. Og fra korrespondansen mellom første generasjons kristne og deres åndelige far, håper vi å finne svar på hvordan vi skal leve i en tid som på mange måter blir stadig likere deres.
Gull til gråstein
Når Paulus dypper pennen i fengsel, er det ikke for å beklage sin egen skjebne, beskytte sitt eget rykte eller bekrefte sin egen uskyld. Det er et kjærlighetsbrev, ord om glede når det er lite å glede seg over. Eller kanskje er det her vi begår vår første feil.
For det er mye å glede seg over, forklarer Paulus. Saken er bare den at gleden nødvendigvis ikke er proporsjonal med eget forgodtbefinnende. Apostelen vitner om en fullstendig omkalfatring av verdier i møte med en oppstanden Herre (Fil 3:4-11). Det som en gang var gull blir på et øyeblikk til gråstein. Selv spørsmålet om å leve eller dø blir underordnet ønsket om at han må bli æret i alle ting (Fil 1:20). Det handler ikke om oss – det handler om Jesus.
Men det er Paulus. Hos meg henger egenkjærligheten fast som tyggegummi under skosålen – og jeg aner at jeg ikke er alene. Det faller så lett å ty til et fordreid evangelium som kommer på våre premisser. Som forvandler korsets tre til en ønskekvist i egne hender. Som degraderer Jesus til ekstrautstyr som gjør alt mer behagelig uten å ha nevneverdig innflytelse på hvilken retning vi tar i livet. ”Å leve er for meg Kristus”, skriver Paulus (Fil 1:21). Det setter ting i perspektiv.
Mål eller resultat
Et av vår tids store bedrag er at vi må sørge for oss selv, hvis ikke er det ingen som gjør det. Det er en selvoppfyllende profeti som gjør oss ufølsomme for hverandre og uspiselige å være sammen med. Vi ble skapt for mer enn som så. ”Sett de andre høyere enn dere selv” (Fil 2:3), fortsetter Paulus. Det er ikke snakk om en selvutslettende holdning, om å være dørmatte for alt som kommer rekende forbi. Det dreier seg om å følge Jesu ord og eksempel om at det er den som gir sitt liv som virkelig finner det. Det dreier seg ikke om meg – det dreier seg om andre. Det er det Paulus ville fortalt oss.
Egen lykke bør ikke være livets mål, men et resultat av liv levd i tjeneste for Gud og andre. Så lenge vi er fulle av oss selv, fins det ikke plass til at Gud kan velsigne oss slik han vil. Det er ikke galt å ønske et godt liv for seg og sine. Men vi kan lett stille oss i veien for vårt eget beste. ”Søk det du søker, men søk det ikke der du søker”, skal kirkefader Augustin ha sagt. Glede kan komme fra de underligste steder.
Kan du høre nynningen fra en fengselscelle?
