Genialt bibliotek- og referansesystem

Dagens reklame: Sjekk ut zotero.org - der finner du et genialt referansesystem uten at det koster deg en krone. Har brukt det et halvt års tid nå, og det funker som bare det. Gratis, intuitivt og tilgjengelig over alt hvor det er Firefox. Takker og bukker!

Briste eller bære

Det er en av disse klare og kalde morgentimene når himmelhvelvingen gjør seg ekstra stor og trekker i dypblå fløyel. Når høytrykket kuer kvikksølvet så det ikke våger annet enn å holde seg i bunn av termometeret. Når kulde likevel ikke er noe hinder. Det nye speilreflekskameraet under juletreet har nemlig vekket liv i urmannen langt der inne. Jeg pleide å være en ivrig naturfotograf. Pleide. Da ungene ble flere, ble turene færre. Diasfilm ble byttet med papirbilder, skog og fjell med verdens søteste barn. Jeg ble lat og sedat. Orket ikke svette. Fikk vondt i ryggen av å sove i telt. Så naturen fikk stå i fred – i hvert fall for en stund. Men det kommer en dag da nok er nok. Da en mann vet hva han må gjøre. Ytterdøra som smekker igjen bak meg markerer at en ny epoke er i gang.

På tynn is

Snart står jeg i stille andakt på isen utenfor takrørskogen i et naturreservat ikke langt fra der jeg bor. Det er mulig noen der oppe ser jeg trenger en oppmuntring, for snart springer fire rådyr over jordet på andre siden av den lille innsjøen. Det brenner i øst, frostrøyken skifter til rødt og danser lett over åpent vann. Natten er over og sola går opp. Da går jeg ned.

Isen knekker som flatbrød og det iskalde vannet glefser tak i leggene mine. Først når beina når bunnen og jeg står med vann til rett under livet skjønner jeg hva som skjer. Jeg kjemper meg opp og konstaterer at fotobaggen er vanntett. Jeg er bare tett. Tjukk i hue og våt til skinnet. Alene på isen uten å fortelle noen hvor jeg er; ungene hadde fått husarrest til de ble atten for noe lignende. Men må man, så må man. Det kommer en dag da nok er nok. Da en mann vet hva han må gjøre.

Sannhetens øyeblikk

Det var det som gikk opp for de fire spedalske mennene som satt utenfor Samarias port. Skviset mellom en beleiret by og en mektig fiende, var det knapt om gode alternativer. ”Hvorfor skal vi bli sittende her til vi dør? Sier vi at vi vil gå inn i byen, må vi dø; for det er hungersnød der. Blir vi sittende her, må vi også dø. Kom, nå går vi over til arameernes leir! Lar de oss leve, berger vi livet; og dreper de oss, får vi dø” (2 Kong 7:3-4). Vi har noe å lære av disse fire, for også i dag avhenger vår og byens framtid av de som innser at status quo ikke er noe godt sted å bo. Som dem må vi våge å gå for å se løftene gå i oppfyllelse. Det er en vandring i tro hvor det er viktigere å vite hvem vi følger enn hvor vi er på vei. Det kan bli motgang og lidelse. Det kan gå gjennom ild og vann. Men aldri alene, aldri forlatt, aldri forsømt.

For min del har jeg ikke sluttet å ta bilder. Så fort jeg var tørr bak ørene, bar det til skogs igjen. Men jeg har lovet kona å ikke gå på isen, i hvert fall ikke alene. Ellers er jeg på dypt vann.