ALLTID EN GUD

Den unge og nokså motvillige predikanten får ingen myk start på forkynnergjerningen. Plaget av mindreverd sendes han til Jerusalem med verbal dynamitt som kan ende karrieren før den egentlig har begynt. Gud har alvorlige ting å si til sitt folk, og Jeremia får jobben med å bringe budskapet til den troløse byen: “For to onde ting har mitt folk gjort: De har gått bort fra meg, kilden med levende vann, og de har hogd seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann” (Jer 2:13).

Alltid tilbedelse

Jeremias oppgjør med avgudsdyrkelse kan synes håpløst utdatert for oss moderne nordboere som for lengst har kvittet oss med avguder og gudebilder. Eller kanskje ikke. Fordi det alltid fins en tørst, fins det alltid en brønn. Fordi det alltid fins en lengsel etter mening med livet, etter noe som er større enn oss selv, fins det alltid en gud. Bevegelsen bort fra Gud er derfor alltid en bevegelse til noe annet. ”Når folk slutter å tro på Gud, tror de ikke på ingenting. De tror på alt mulig”, bemerket den engelske forfatteren G. K. Chesterton. Fordi det alltid er noe vi dyrker, fortaper oss i eller vender oss til, fins det alltid tilbedelse. Det fins alltid en gud.

Skapt i vårt bilde

Så er kanskje ikke profetens budskap så irrelevant likevel. 2.600 år har ikke endret menneskenaturen noe særlig. Hvis ikke Gud passer med det vi trenger, feter vi ham opp eller slanker ham ned til han er skapt i vårt bilde, redusert til en talisman som sikrer egen lykke. Det har skjedd før, det vil skje igjen og det fører alltid til problemer. Det er en åndelig lov som sier at du blir som den eller det du tilber. Fordi folket i Jerusalem holder seg til guder som ikke duger, blir de selv udugelige (Jer 2:5). De som tilber tomme avguder, blir selv tomme. Den som tilber penger, bedømmer etter hvert seg selv og andre etter økonomiske kriterier. Den som tilber makt, ser med tiden mennesker utelukkende som støttespillere eller motstandere, overordnede eller underordnede. Vår egen og andre menneskers humanitet ofres på alteret til den gud som gir meg det jeg vil ha. Det fins alltid en brønn fordi det alltid fins en tørst.

Hvis avgudsdyrkelse er problemet, er Gudsdyrkelse løsningen. Ursynden var å tilbe det som ikke er Gud som om det var Gud – ”de byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte istedenfor  Skaperen” (Rom 1:25). Vann fra urene kilder fører til urene liv. Det vi gjør preges av hvem vi tilber. Vil du forandre livet ditt, må du forandre guden din. Når livet senteres rundt Jesus, skjer endringen innenfra – vi forandres når vi ser Herrens herlighet (2 Kor 3:18).

Komme hjem

Skillet mellom godt og ondt går ikke mellom oss her inne og dem der ute. Det går tvers igjennom hver og en av oss. Vi må stadig velge hvilke gud vi vil tjene og av hvilke brønn vi vil drikke. Å tilbe Gud er å komme hjem fordi det er i hans bilde vi er skapt. Når hjertene våre vendes til ham, blir vi fullt ut menneskelige. Det fins alltid en brønn fordi det alltid fins en tørst. Målet for den kristne vandringen er å kunne si med salmisten: ”Alle mine kilder er i deg” (Salme 87:7).

HVILKE FORTELLING

”Det var den beste av alle tider, men også den verste, det var visdommens tidsalder, men også dårskapens, det var troens og vantroens, det var håpets vår og fortvilelsens vinter”, skrev Charles Dickens for mer enn 150 år siden. Sjelden har vel ordene passet bedre på vår hjemmelige virkelighet enn nå. Sommertrøtte nordmenn bråvåknet en fredag i fellesferien, og så ubegripelig ondskap manifestere seg i et forsøk på å forstumme mangfold, meningsfrihet og demokrati. I etterkant har vi sett et helt folk reise seg unisont mot hat og fordommer. Norge bestod prøven da tragedien rammet. Vi ville ikke la hatet fylle oss og hevnen diktere våre handlinger. Anders Behring Breiviks forskrudde tanker om en ny samfunnsorden ble overvunnet av blomster, samhold og gater fylt av kjærlighet.

Forme framtiden

På en uhyggelig måte minner likevel Breiviks udåd oss om at historien ikke er en forhåndsbestemt elv som uvilkårlig renner oss i møte, men at dens retning kan endres og formes. Vi skriver alle på den fortellingen som heter Framtiden. Spørsmålet er hva vi skriver. Som kristne er vi kalt til å forme morgendagen i lys av ham som ga sitt liv for verden og som en gang vil skape en ny himmel og en ny jord. Vi skal fortelle en kjærlighetsfortelling  i ord og handling, omfavne og omforme livet i tråd med hans vilje som ga oss alt. Gjør vi ikke det, er også det en erklæring. Ved å legge ned pennen, gir vi andre mer spalteplass til å forme sine framtidsbilder.

Det handler ikke nødvendigvis om å gjøre store ting, men om å gjøre små ting i en stor fortelling. Det dreier seg om en liten gutt med en liten niste i møte med store behov. Gutten gir det lille han har, og fem fisker og to brød blir mat til fem tusen i Mesterens hender. Det er en navnløs kvinne som heller kostbar salve over Jesu hode en gang han spiser hos Simon den spedalske. Det hele synes malplassert og meningsløst, og disiplene mumler om sløseri og gale prioriteringer. Men Jesus ser det annerledes, og forutsier at kvinnens salving skal bli kjent over hele jorden. En liten gutt og en ukjent kvinne. Ingen bravur, men eksempler på at vi alle kan forandre verden en velgjerning om gangen. De gjorde ingen store ting, men de gjorde små ting med stor kjærlighet.

Siste ord er sagt

Det bibelske løftet om en ny himmel og en ny jord skal ikke passivisere, men tvert imot oppildne oss til å forme vår verden i lys av hva Gud har gjort og vil gjøre. Albert Einstein bemerket en gang at verden er et farlig sted; ikke på grunn av de som gjør ondskap, men på grunn av de som ser på uten å gjøre noe som helst. Apatien er vår verste fiende.

I tiden framover vil mye bli sagt om 22. juli. Andre ting vil forbli usagt, fordi det fins sorg og smerte som ikke kan rommes i ord. Når det gjelder framtiden, er imidlertid siste ord sagt. Kjærligheten vil seire. Mørke og ondskap skal aldri sitte igjen med siste stikk. Når det gjelder oss, er det om å gjøre å leve hver dag i lys av det løftet. For framtiden tilhører oss.  

DET ER IKKE STYGT Å PEKE

Vi burde selvfølgelig ha skjønt det for lenge siden. (5x10x17)² er det samme som (soning x fullførelse x himmelen)². Pluss på 51 (antall dager fra Jesu dødsdag 1. april til 21.mai) og Voila! Tallet er 722.500 og dommedag er over oss. Eller er det kanskje i oktober?

Det er mulig jeg er fordomsfull, men jeg nærer en viss skepsis mot folk som hevder å vite mer om Herrens gjenkomst enn Herren selv.  Derfor lever jeg godt med at Harold Camping for andre gang måtte se solen gå ned 21. mai uten at enden rammet oss alle. Det er neppe verdens undergang. Det som derimot er et problem, er at den slags varsler gir budskapet om Herrens komme et latterlig skjær. Den som ønsker å gå ned fra prekestolen med æren i behold, finner andre temaer å tale over. Resultatet er at budskapet om Jesu gjenkomst forstummer eller overlates til ekstremistene som uten en skygge av tvil sekunderer Herren inn på siste langside før bortrykkelsen.

Til himmelen – og tilbake

Som disiplene for to tusen år siden, vendte jeg i år blikket mot himmelen på Kristi himmelfartsdag. De for å speide etter den bortrykkede Jesus, jeg for å få farge på vinterblek hud. Men englenes budskap gjelder også oss: ”Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen” (Apg 1:11). Like før han forsvant, hadde Jesus lært dem en lekse om å holde rett fokus. For mens disiplene ville ha detaljene rundt hva som ventet (1:6-7), var Jesus opptatt av å sende dem ut i verden fylt av Åndens kraft (1:8). Endetid dreier seg ikke om tallmagi, EU-utvidelser, strekkoder eller andre teologiske kuriositeter. Det dreier seg om å peke – tilbake på Jesu død og oppstandelse og fram mot hans framtidige komme. Nåtiden skal leves i lys av disse to begivenhetene. 

Framtiden nå

Da den anerkjente pinseteologen Gordon Fee ble spurt om hva han ville gjort hvis han igjen ble pastor, var svaret: ”Uansett hvor lang tid det ville tatt, ville jeg satt meg én ting fore – å hjelpe en lokal forsamling av troende til igjen å gripe det den nytestamentlige menighetens forståelse av seg selv som et eskatologisk [dvs. tilhører endetiden] fellesskap”. For de første kristne var forsikringen om at Jesus ville komme igjen en motivasjon til handling i nåtiden. Grepet av noe de ikke kunne se, så de etter muligheter til å gjøre budskapet til noe verden kunne gripe.

Det kristne håpet er godt nytt til en kultur som krampaktig forsøker å holde på øyeblikket. Framtiden setter nåtiden under press slik at vi ikke blir ensidig opptatt av hus og hytte, her og nå. Håpet forsikrer om at smerte, død og urettferdighet aldri skal få det siste ordet – om at han som fòr opp til himmelen også skal komme tilbake for å dømme levende og døde.

Budskapet om Jesu gjenkomst må ikke bli familiehemmeligheten alle kjenner til, men ikke tør snakke om. Kirken er folket som er stemplet av framtiden. Vi har hørt rykter om en ny verden og søker å leve våre liv i lys av det som skal komme. Vi som har lest slutten av boka, må gjennom liv og forkynnelse peke på det som en gang skal bli. For det er ikke stygt å peke.

Put Jesus in the sky

Endelig noen som skjønner hvordan verden skal nås...

Kjærlighetsmakt

Den svakt opplyste salen forvandles til en katedral da Mesteren tar kappen av seg og griper håndkledet for å tjene sine etterfølgere. Han vet han skal dø for at verden skal få leve. Et annet sted i samme by griper mobben til sverd og stokker for å fullbyrde dommen. I ly av natten går de til verks. For natten er deres.

Kriser skviser

Det er en enorm kontrast mellom de to fortellingene som utspiller seg i Jerusalem for nesten 2000 år siden. I den ene leder vissheten om å miste liv og verdighet til ydmykhet og tjeneste. I den andre leder frykten for å miste makt og prestisje til planer om drap og forræderi. ”In their last moments, people show you who they really are”, hevder Batmans erkefiende Jokeren i filmen Batman: The Dark Knight. I sine siste øyeblikk viser folk hvem de egentlig er. Det er det Jesus gjør denne skjebnesvangre påsken.

Kriser skviser. Når trykket øker og temperaturen stiger, kommer ting for en dag som tidligere har vært skjult under folkeskikk og kutyme. Når stresset øker, blir følelsene mindre rasjonelle og vanskeligere å kontrollere. Oppdragelse og kulturelle normer for rett adferd skrelles vekk, og tilbake står blottlagt grunnfjell av rå menneskelighet. Folk gjør ting de ellers ikke ville gjort, velger løsninger som ellers virker utenkelige.

Kriser skviser. Presteskapet frykter for å miste religiøst hegemoni. Romerne frykter opprør og redusert skatteinngang. De med makt frykter en ny samfunnsorden. Mange frykter mye, og motsetninger legges til side i kampen mot en felles fiende: ”Overprestene og de skriftlærde sto der også og kom med sterke anklager mot ham. Herodes viste ham forakt og hånte ham sammen med soldatene sine. Han la en praktfull kappe om ham og sendte ham tilbake til Pilatus. Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre” (Lukas 23:10-12).

Forbildet

Det er i en slik situasjon Jesus gir sitt forbilde. Han vet at han skal dø. Han vet at en av hans egne skal forråde ham og en annen fornekte ham. Når gudesønnen skvises, er det likevel ikke kamp for eget liv som er ryggmarksrefleksen.  Istedenfor å samle en hær til motstand, samler han sine nærmeste til måltid. Istedenfor å ta opp et sverd, tar han et brød, takker, bryter det og sier: ”Dette er min kropp, som er for dere!” Istedenfor å utgyte motstandernes blod, lar han sitt eget blod renne for dem som krever hans: ”Dette begeret er den nye pakt i mitt blod!”

Når kristen-Norge skvises, ser det ikke alltid like lekkert ut. Framfor å gripe til håndkledet, griper vi til sverdet. Vi stiller oss med Peter som vil tvinge fienden i kne og drive ondskapen på retur. Det er et edelt mål, men det helliger ikke middelet. Herren går veien om korset fordi han vil vinne folks hjerter, ikke deres påtvungne lydighet.

I kampen mot noe som er verdt å være imot, kan vi fort ende opp med å bli for noe som ikke er verdt å være for. Jeg sier ikke at vi skal kaste inn håndkledet, trekke oss tilbake og la verden seile i sin egen sjø. Det var ikke det Jesus døde for. Vi skal heller ta opp håndkledet og tjene andre etter det forbildet Herren ga oss. For verden kan bare elskes tilbake til Gud.

Engler i skjul

Det ble en annerledes jul denne gangen. Mens vinterkulda presset kvikksølvet i kjelleren og flyene på bakken rundt i Europa, svettet vi under palmene på vakre Filippinene hvor barnas besteforeldre driver humanitært arbeid utenfor Manila. På dagen vi normalt ville tilbrakt med en viss grevinne og hennes hovmester, er det vi som står for snublingen mens vi bærer julegaver til barna på søppelfyllingen Barangay Pasong Kawayan i provinsen Cavite. Her driver Ministries without Borders førskole og matutdeling blant familier som tjener til livets opphold ved å samle og vaske plastmaterialet de finner på søppelberget. De har lite å glede seg over, men de gleder seg likevel.

For nå samles de til lek og moro i en liten skolebygning misjonærene har reist i utkanten av fyllingen.  Latteren brer seg i det lille huset. Frivillige trer fram, Tom Jones synger Sex bomb, sex bomb gjennom høyttalerne, og meningen er å stå bom stille når spetaklet stopper. Musikkvalget ville neppe vært det samme hjemme. Det ville nok ikke stemningen heller. For her skal danses: først barna, så mødrene. Og til sist er det jeg som skal til pers.

Dans til besvær

Jeg må innrømme at jeg har en dyptfølt skepsis mot å danse. Ingen religiøs overbevisning (selv om jeg dro det kortet for å slippe dans på skolen), ingen problemer med at andre gjør det. Jeg kan rett og slett bare ikke fordra å gjøre det selv. Likevel står jeg på betonggulvet og svinger til sex bomb, sex bomb. Jeg er lysår utenfor min egen komfortsone, men det gjør ikke noe. For her er det ikke lenger ”pastor from Norway” som besøker fattige barn på en søppelfylling i tropene. Her er vi bare mennesker som opplever at det er mye mer som forener enn skiller oss. Vi er alle tiggere som har fått plass ved Herrens overfylte festbord – noen er bare mer klar over det enn andre. For dem er budskapet om en frelser som døde for at de skulle få liv, gode nyheter fordi de er smertelig klar over sin egen nød. I Vesten blir evangeliet lett brysomt rusk i et velsmurt maskineri drevet av forbruk og selvrealisering fordi det å gi det sitt ja, også innebærer et nei til å gå sine egne veier.

En nydelig liten jente ser granskende på meg. Jeg smiler, men det blir ikke besvart. Ikke ennå. Etter flere runder med sex bomb, sex bomb har reservasjon dampet bort i den varme lufta full av fluer. Endelig finner noen pauseknappen på CD-spilleren og Tom Jones’ landeplage finner sin (forhåpentligvis siste) hvile.

Englebesøk

Barn og voksne kalles fram ved navn for å motta sin porsjon av spaghetti og pancit. Jeg fryser på ryggen i tretti varmegrader da navnene på to av mine nye venner ropes opp: Angel og Gabriel. Også vi har fått englebesøk denne jula. To førskolebarn i slummen lærer meg mer om Gud enn den mursteinen i religionsteologi som jeg hadde med som lesestoff på turen. Midt imot verdens tankegang, gir Gud de fattige en privilegert plass når han forteller sin historie. Vi er alle både mottakere og givere av evangeliet. I det øyeblikket vi tenker at det er bare vi som har noe å gi til de fattige, utstøtte og marginaliserte, gjør vi Gud liten og oss selv oppblåst.

Jeg sender en liten tanke til dypfryste Norge. Der daler engler ned i skjul ved juletider; her bor de i skjul året rundt. Men også denne julen viser de oss veien til Herren.