Vi burde selvfølgelig ha skjønt det for lenge siden. (5x10x17)2 er det samme som (soning x fullførelse x himmelen)2. Pluss på 51 (antall dager fra Jesu dødsdag 1. april til 21.mai) og Voila! Tallet er 722.500 og dommedag er over oss. Eller er det kanskje i oktober?
Det er mulig jeg er fordomsfull, men jeg nærer en viss skepsis mot folk som hevder å vite mer om Herrens gjenkomst enn Herren selv. Derfor lever jeg godt med at Harold Camping for andre gang måtte se solen gå ned 21. mai uten at enden rammet oss alle. Det er neppe verdens undergang. Det som derimot er et problem, er at den slags varsler gir budskapet om Herrens komme et latterlig skjær. Den som ønsker å gå ned fra prekestolen med æren i behold, finner andre temaer å tale over. Resultatet er at budskapet om Jesu gjenkomst forstummer eller overlates til ekstremistene som uten en skygge av tvil sekunderer Herren inn på siste langside før bortrykkelsen.
Til himmelen – og tilbake
Som disiplene for to tusen år siden, vendte jeg i år blikket mot himmelen på Kristi himmelfartsdag. De for å speide etter den bortrykkede Jesus, jeg for å få farge på vinterblek hud. Men englenes budskap gjelder også oss: ”Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen” (Apg 1:11). Like før han forsvant, hadde Jesus lært dem en lekse om å holde rett fokus. For mens disiplene ville ha detaljene rundt hva som ventet (1:6-7), var Jesus opptatt av å sende dem ut i verden fylt av Åndens kraft (1:8). Endetid dreier seg ikke om tallmagi, EU-utvidelser, strekkoder eller andre teologiske kuriositeter. Det dreier seg om å peke – tilbake på Jesu død og oppstandelse og fram mot hans framtidige komme. Nåtiden skal leves i lys av disse to begivenhetene.
Framtiden nå
Da den anerkjente pinseteologen Gordon Fee ble spurt om hva han ville gjort hvis han igjen ble pastor, var svaret: ”Uansett hvor lang tid det ville tatt, ville jeg satt meg én ting fore – å hjelpe en lokal forsamling av troende til igjen å gripe det den nytestamentlige menighetens forståelse av seg selv som et eskatologisk [dvs. tilhører endetiden] fellesskap”. For de første kristne var forsikringen om at Jesus ville komme igjen en motivasjon til handling i nåtiden. Grepet av noe de ikke kunne se, så de etter muligheter til å gjøre budskapet til noe verden kunne gripe.
Det kristne håpet er godt nytt til en kultur som krampaktig forsøker å holde på øyeblikket. Framtiden setter nåtiden under press slik at vi ikke blir ensidig opptatt av hus og hytte, her og nå. Håpet forsikrer om at smerte, død og urettferdighet aldri skal få det siste ordet – om at han som fòr opp til himmelen også skal komme tilbake for å dømme levende og døde.
Budskapet om Jesu gjenkomst må ikke bli familiehemmeligheten alle kjenner til, men ikke tør snakke om. Kirken er folket som er stemplet av framtiden. Vi har hørt rykter om en ny verden og søker å leve våre liv i lys av det som skal komme. Vi som har lest slutten av boka, må gjennom liv og forkynnelse peke på det som en gang skal bli. For det er ikke stygt å peke.
