Den svakt opplyste salen forvandles til en katedral da Mesteren tar kappen av seg og griper håndkledet for å tjene sine etterfølgere. Han vet han skal dø for at verden skal få leve. Et annet sted i samme by griper mobben til sverd og stokker for å fullbyrde dommen. I ly av natten går de til verks. For natten er deres.
Kriser skviser
Det er en enorm kontrast mellom de to fortellingene som utspiller seg i Jerusalem for nesten 2000 år siden. I den ene leder vissheten om å miste liv og verdighet til ydmykhet og tjeneste. I den andre leder frykten for å miste makt og prestisje til planer om drap og forræderi. ”In their last moments, people show you who they really are”, hevder Batmans erkefiende Jokeren i filmen Batman: The Dark Knight. I sine siste øyeblikk viser folk hvem de egentlig er. Det er det Jesus gjør denne skjebnesvangre påsken.
Kriser skviser. Når trykket øker og temperaturen stiger, kommer ting for en dag som tidligere har vært skjult under folkeskikk og kutyme. Når stresset øker, blir følelsene mindre rasjonelle og vanskeligere å kontrollere. Oppdragelse og kulturelle normer for rett adferd skrelles vekk, og tilbake står blottlagt grunnfjell av rå menneskelighet. Folk gjør ting de ellers ikke ville gjort, velger løsninger som ellers virker utenkelige.
Kriser skviser. Presteskapet frykter for å miste religiøst hegemoni. Romerne frykter opprør og redusert skatteinngang. De med makt frykter en ny samfunnsorden. Mange frykter mye, og motsetninger legges til side i kampen mot en felles fiende: ”Overprestene og de skriftlærde sto der også og kom med sterke anklager mot ham. Herodes viste ham forakt og hånte ham sammen med soldatene sine. Han la en praktfull kappe om ham og sendte ham tilbake til Pilatus. Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre” (Lukas 23:10-12).
Kriser skviser. Når trykket øker og temperaturen stiger, kommer ting for en dag som tidligere har vært skjult under folkeskikk og kutyme. Når stresset øker, blir følelsene mindre rasjonelle og vanskeligere å kontrollere. Oppdragelse og kulturelle normer for rett adferd skrelles vekk, og tilbake står blottlagt grunnfjell av rå menneskelighet. Folk gjør ting de ellers ikke ville gjort, velger løsninger som ellers virker utenkelige.
Kriser skviser. Presteskapet frykter for å miste religiøst hegemoni. Romerne frykter opprør og redusert skatteinngang. De med makt frykter en ny samfunnsorden. Mange frykter mye, og motsetninger legges til side i kampen mot en felles fiende: ”Overprestene og de skriftlærde sto der også og kom med sterke anklager mot ham. Herodes viste ham forakt og hånte ham sammen med soldatene sine. Han la en praktfull kappe om ham og sendte ham tilbake til Pilatus. Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre” (Lukas 23:10-12).
Forbildet
Det er i en slik situasjon Jesus gir sitt forbilde. Han vet at han skal dø. Han vet at en av hans egne skal forråde ham og en annen fornekte ham. Når gudesønnen skvises, er det likevel ikke kamp for eget liv som er ryggmarksrefleksen. Istedenfor å samle en hær til motstand, samler han sine nærmeste til måltid. Istedenfor å ta opp et sverd, tar han et brød, takker, bryter det og sier: ”Dette er min kropp, som er for dere!” Istedenfor å utgyte motstandernes blod, lar han sitt eget blod renne for dem som krever hans: ”Dette begeret er den nye pakt i mitt blod!”
Når kristen-Norge skvises, ser det ikke alltid like lekkert ut. Framfor å gripe til håndkledet, griper vi til sverdet. Vi stiller oss med Peter som vil tvinge fienden i kne og drive ondskapen på retur. Det er et edelt mål, men det helliger ikke middelet. Herren går veien om korset fordi han vil vinne folks hjerter, ikke deres påtvungne lydighet.
I kampen mot noe som er verdt å være imot, kan vi fort ende opp med å bli for noe som ikke er verdt å være for. Jeg sier ikke at vi skal kaste inn håndkledet, trekke oss tilbake og la verden seile i sin egen sjø. Det var ikke det Jesus døde for. Vi skal heller ta opp håndkledet og tjene andre etter det forbildet Herren ga oss. For verden kan bare elskes tilbake til Gud.
Når kristen-Norge skvises, ser det ikke alltid like lekkert ut. Framfor å gripe til håndkledet, griper vi til sverdet. Vi stiller oss med Peter som vil tvinge fienden i kne og drive ondskapen på retur. Det er et edelt mål, men det helliger ikke middelet. Herren går veien om korset fordi han vil vinne folks hjerter, ikke deres påtvungne lydighet.
I kampen mot noe som er verdt å være imot, kan vi fort ende opp med å bli for noe som ikke er verdt å være for. Jeg sier ikke at vi skal kaste inn håndkledet, trekke oss tilbake og la verden seile i sin egen sjø. Det var ikke det Jesus døde for. Vi skal heller ta opp håndkledet og tjene andre etter det forbildet Herren ga oss. For verden kan bare elskes tilbake til Gud.
